Setter kursen mot Martinique fra Porto Mogan.

I dag heiser vi alle seil og setter kursen mot Martinique. Vi regner med å bruke fra 20 til 25 dager, spørs hvordan vinden er. Vi har ikke internett tilgang nå når vi seiler over, så derfor bilr det ikke noen innlegg på en stund. Men det kommer vel et på nyåret.

God jul alle sammen!

Porto Mogan

Porto Mogan er et lite turist sted som ligger en 30 minutter med buss fra Porto Rico. Det er ikke store stedet, og det er ganske så avslappende. Her fikk vi besøk av Bente, Audun og Kjersti (16 år). De er nære venner fra Vadsø. Og vi ungene har kjent hverandre hele livet, selv om det har gått noen år før vi har sett hverandre igjen. Kjersti og Bente ble her i en uke. Og Audun skal være med oss over. Det var en hyggelig uke, og vi hadde masse gøy.

Anne Grethe, tanten til mamma kom på overraskelsesbesøk. Vi jentene dro nemlig på tur til Arginigin for å besøke Anne Lise som er en slekning av oss, som bor der. Da vi hadde vært der en stund banker det plutselig på døra. Og inn kommer Anne Grethe utkledd som vaskedame med parykk og alt. Gjett om vi ble overrasket da! Der spiste vi rakfisk og hadde julebordet + at vi jentene fikk sett på norsk tv, noe vi ikke hadde gjort på 5 måneder. Anne Grethe ble der en uke, og kom å besøkte oss hver dag, det var kjempe koseligt.

Vi har vært her i Porto Mogan nå i 17 dager. Den meste av tiden har gått til mekking av motoren. Planen var egentlig å få startet rundt 1.desember. Men vi har hatt litt problemer med motoren. Det har blitt noen turer til Las Palmas med leie bil for å kjøpe forskjellige motordeler. Den 05. Desember ble vi løftet opp på land, etter at naboen dykket under båten, og sa at en zinkanode som måtte byttes. Det gikk greit med båten på land, og guttene fikk også malt båten under, blå. Samme dag ble vi løftet ned igjen også, etter 7 timer på land. Vi bunkret også for andre gang den dagen, men ikke like mye som sist gang da. Fryseren er nå i full gang, og mamma har sydd leduker og et vannseil som samler opp regnvannet.

Nå er vi ganske så forberedt, og den 11.Desember setter vi kursen mot Martinique. Alle gleder seg til å dra, og det er nok en del sommerfugler i magen også nå. Seilaset kan ta fra 18 til 25 dager, selvsakt mer, men vi regner med at vi bruker rundt 20 dager. Julaften blir å feire ombord, men når vi komemr fram skal vi finne oss en fin strand å feire det ordentlig da. Med palmer som juletre selvsakt. Vi har til og med kjøpt inn ingredienser til havremakroner og fått oppskrift fra bestemor. Alle var enige om at det blit ingen jul uten havremakroner;) God jul alle lesere! Og godt nytt år!

Las Palmas

Vi kom til Las Palmas natt til 06. November. Dagen før hadde vi en liten stopp på Lanzarote der vi fylte vann og bensin. Vi hadde et flott seilas over, med bra med vind i seilene. Vi kom som sakt til Las Palmas på natta, og Frida og Sivert reiste til Norge denne dagen. Mamma fikk skjekket oss inn og ordnet med papirer til Sivert og Frida, og kl 15:00 dro de til flyplassen. De to ukene i Las Palmas besto av mekking, sying, bonkring og rydding. Mens for meg som var igjen ble det jo ganske ensomt som enebarn i 2 uker. Jeg ble heldigvis kjent med masse ungdommer der, allerede etter 3. dagen. På ARC’en var det masse ungdommer. Og det ble to sosiale uker med god engelsk trening, dingirace, karnavel og masse mer. Vi møtte også mange norske båter der. Og ble kjent med mange andre familier fra forskjellige deler i verden.

En dag står det noen å roper på oss på molloen; Kaisa, Frida, Sivert, Bodil og Vilfred! Etterhvert skjønner vi hvem det er, det er nemlig de nederlanske fra båten Peter Pan i Marokko. Jakop, Vibe og Levin. Vi spiset lunsj med de, og pratet masse. De hadde leid bil og kjørt fra andre siden av øya og hit. Det ble også piknikk på stranda med 3 andre norske båter. Det var koseligt, og alle hadde med seg forskjellig mat som vi delte. Som en tapas- piknikk. Det var båten Serandippiti (Hugo og Cecilie), Yippi (Kristiann og Vibekke) og Kajsa (Tuva og Erik). Det var en trivlig kveld.

Etter to uker som hadde gått fryktelig fort, kom Sivert og Frida med Ann-Karina (som er en venninne av Frida.) Hun blir 1 uke ombord hos oss. To dager før hadde jeg og mamma fått unna bunkringen. Vi brukte hele 6 timer i de to forskjellige butikkene, og dagen etter kom det levert på kaia.

Las Palmas er hovedstaden på kanariøyene. Så man skulle tro det var et bråkete sted. Men det er en veldig koselig by, og rolig også. Marinaen der er innmari stor, men hyggelig. Vi var så heldig å få ligge i havnen i en uke, på tross av ARC’en. Og for anker lå vi også i en uke.
Den 22.November dro vi til Poro Mogan. Og på turen fikk vi også sett deifiner igjen. Vi kom inn til Porto Mogan de

Marokko

26.Oktober seilte vi inn til Essaoira fra Mohamedia. Her gikk vi inn i en trang fiskehavn, der 6 andre seilbåter allerede lå. Vi la oss uttpå to andre seilbåter og en redningskøyte. Der lå vi altså, tre seilbåter uten på redningskøyta. Jeg tenker; Glad jeg ikke er ute på havet her og trenger hjelp fra de nå ... Rundt om i havna lå det rundt 20 fiskebåter, men da kvelden falt på, begynte det å bli liv inne i den lille havna. Etterhvert kom det båter inn hele tiden, og havna fyltes opp med store fiskebåter. På slutten av kvelden var det rundt 50 fiskebåter der, og det lå 9 og 9 båter uten på hverandre flere steder.

Plutselig hører vi masse summing og det er noen som synger. Ute på baktekket på en fiskebåt står det 15 menn å har bønnestund. Det var veldig spesielt. Der sto de i mørket på en skitten og ganske så forfallen båt å hadde bønnestund. De både sang og la seg ned, mens den andre halvparten på båten greide garn.

Vi ble i Essaoira til den 03. November. Her fikk vi oppleve en hel masse vi ikke ville vært foruten. Da vi skulle kjøpe mat, måtte vi gå rundt i 10 forskjellige boder i hvertfall, for den ene hadde feks bare frukt og grønt, mens en annen hadde drikkevarer, også videre. Det var mange forskjellige boder. I en bod sto en fattig mann å solgte kjøtt som hang i kroker i luka på boden. Og noen boder hadde frukt og grønt som bare kostet 30 kroner for 4 store bæreposer. Mens andre boder solgte moderne teknologi og sånt. Veldig forskjelligt. Det som var mest trist å se, var alle de fattige menneskene. Det gikk også barn på bare 5 år og prøvde å selge lommetørkler. De kom bort og tok tak i jakken og så opp bedende.

Det ble en bytur til Marakech også. Bussturen tok opptil 2 timer, og den siste timen kunne vi se Atlasfjellene med snø på tydeligt. Mens her nede var det 30 grader og vi kokte nermest bort. Vi fikk desverre se enda mer fattigdom i Marakech, og nesten rundt hvert gjørne satt det kvinner på bakken med en liten unge på fanget. Det var ikke et hyggeligt syn. Og man begynte å tenke; Herregud, her ligger det en unge, og alt den har er moren og alt den har til klær er fillene som han bærer der og da. Mens hjemme sitter det flere 1000 unger som ikke har plass til alle lekene sine en gang på rommet.

Men vi opplevde også masse fint der. Vi var på museum der vi fikk se typisk marokansk kunst og bilder. Det regnet en del da vi var der, så turene i byen ble ganske korte. Vi som hadde trodd at det skulle bli varmt og godt i da vi skulle til Afrika tok litt feilt. For det var faktisk så kaldt på morgenen og kvelden at vi måtte dra fram ulltøyet igjen. Siste kvelden i Marakech var vi på et enormt marked. Der det var show også. En mann som ble vist fram der hadde barneføtter som hender, to føtter på hver armt. Det var litt ekkelt å se på så vi gikk der ifra ganske fort. Da vi kjørt taxi inn til hotellet, som lå i gamlebyen var det litt av et styr. For disse gatene var det så vidt plass til bilen og rundt oss var det boder, hus og over var det også stråtak noen steder. Husene sto så tett og det var ganske forvirrende å gå der om kvelden.

Da vi skulle hjem fra Marakech, hadde det regnet hele dagen og gårsdagen. Bussen sto i kø i en halv time. Vi skjønte ikke helt hva som foregikk helt først. Men etterhvert fikk vi øye på en diger elv som gikk rett over veien noen hundre meter lenger bort. Det var blitt flom i dette området. Elven var minst 1 killometer brei, og randt på tvers over veien. Det var ganske ekkelt å kjøre der, vannet var fra 30 cm og opptil 1 meter. Et sted sto det en bil ute i det som en gang var grøfta, med vann over hjulene. Og et sted sto det til og med en lastebil som var på tippen til å velte. Men alle folkene som bodde her var der for å hjelpe til. De sto med vann til lårene og fulgt bilene. Da vi kjørte der dagen før var det knusketørt over alt. Nå var alle åkrene som det var forsøkt å plante noe på ødelagt. Og noen hus var også mitt oppi flommen.

I Essaouira var også Tuva og Erik. De dro dagen etter oss. Vi hadde også en hyggelig kveld sammen der vi spiste Bacalao sammen, i båten vår. Det var kjempe godt. Og vi fikk nå trykket sammen alle 7 i salongen. Vibekke og Kristian på Yippe gikk dagen vi kom til Essaouira. Vi traff noen Nederlanske menn som vi lå siden av. De var kjempe koselige og alle fant tonen med en gang. De skal også til Karibien og båten heter Peter Pan. Det er en mann som eier båten og han har med seg to kamerater over til Kanariøyene. Tre morsomme karer.
Vi dro fra Essaouira den 3.November.

Nå kommer det innlegg i massevis. Her kommer det 4 inlegg fra Portugal, og iløpet av dagen kommer det to innlegg fra Marokko. Håper dere fortsetter å lese her, selvom det ikke har blitt oppdatert på en stund. Bilder kommer også iløpet av dagen.

Kaisa

Portimao

Portimao ble vårt siste stopp i Portugal. Portugalkysten er ganske forskjellig fra spaniakysten. I motsettning til Spania som har flere flotte skjærgårder og viker som man kan stikke inn i, var Portugalkysten helt åpen. Og ble det dårlig vær, var det ikke noen havn du bare kunne stikke inn til, eller en ankringsvik. Nei, da må man bare fortsette, gjerne 20-30 nautiske mil.
Da vi seilte inn til Portomao, hadde solen nettopp gått ned, og vi ankret opp rett innenfor elven som også marinaen lå i og de store turistskipene gikk gjennom. Rundt oss så vi fult av grotter på stranden. Rett over elven var det en liten ås med noen hus på, og over åsen hang månen gul og rund. Det var fullmåne og det så ut som om det var klippet ut rett fra film. “Dette er virkelig det fineste stedet vi har seilt til,” sa Frida og beundret synet.
Det var en god del varmere her og vi ungdommene badet en del på stranda. En dag fikk vi utforsket noen av de mange grottene som strakte seg langs kysten her. Det var spennende, og noen var så små at man måtte åle seg igjennom. Mens andre var flere meter høye. Da vi seilte hit sto det en mann og fisket fra en klippe som var en 100 meter. Klippen gikk rett ned i havet, og hadde han fått fisk, så måtte den ha blitt tørrfisk før han fikk sveivet den opp.
Båten Kajsa og Jippi dro over en stund før oss, for vi ble å ordne med forsikring før vi seilte over til Marokko. Men vi kom oss nå avgårde den 21.Oktober. Etter hele 24 dager i Portugal. Med masse nye og fine opplevelser i minne.

Nazare, Cascais og Lisboa.

Nazare var nok en hyggelig plass. 4. Oktober seilt vi inn med illrød solnedgang akter. Da vi kom inn i marinaen lå Jippi og Kajsa her. Tuva og Erik fra båten Kajsa hadde vi ikke pratet med siden La Coruña. Det var hyggeligt å se de igjen, og vi pratet en stund på kaia med Erik. Tuva hadde laget bakalao den kvelden, så vi ble grønn av misunnelse da vi hørte det.
Nazare er en stor turist plass om sommeren, men nå var det ganske stille med turister der. Neste dag fikk vi hilst på de litt over 50 løshundene som holdt til ved fiskebåtene her. Vi spurte hvorfor det var så mange av de her. Det var fordi når dyrevernet kom pleide alle fiskerne å gjemme alle hundene rundt i fiskebuene her. Slik kunne ikke dyrevernet ta de. Det var nemlig fiskerne som tok vare på hundene og ga de mat.
Da vi tok oss en tur i byen la vi merke til alle husene som sto oppe på fjellet, 100 meter over oss. Det var steinplatåer som strakte seg ut fra fjellet på kanskje 10 meter. Og oppå her sto det altså hus. Det var et litt skummelt syn, for det var også sprikker i fjellet.
Her i Nazare ble vi kjent med en fransk familie. De var 5 stykker + en spansk mann som styrte skuta. De skulle være borte i 1 år de også og skulle nesten samme rute som oss. Det var 3 unger om bord. En jente som heter Theana, hun er 10 år, en gutt so, heter Francois-Clair som er 13 år og en annen gutt som heter Jean- Elie some er 14 år. Vi ble fort kjent med de, men de snakket ikke så bra engelsk. Derfor hadde vi med oss ordbok og supplert med fakter forsto vi hverandre lett. Vi spilte forskjellige strandleker og hadde det riktig morsomt. Da de hadde kommet hjem etter en dag med oss på stranda, hadde den ene gutten sagt til faren sin: “Jeg har lært dobbelt så mye engelsk i dag som jeg har lært på 2 år på skolen. Så hvorfor kan man ikke heller kjøpe en engelsk venn enn engelske skolebøker?” Jeg synes den var så bra, og i grunnen lærer man mye mer med å snakke enn å lese.

Vi fikk også oppleve når sildefiskerne kom inn etter fiske. Det var litt av et styr, og vi fikk en hel pose med fisk av dem, så det ble rene festmåltidet på kaia. Pappa gikk å delte ut sild som han hadde stekt i panna, til alle båtene den kvelden, så alle skulle få smake.

I Cascais ble det en Lisboa tur. Dit tok vi toget og vi bestemte oss for å dra på akvariet. I Lisboa finner du Europas største saltvannsakvarium, og jeg måtte si meg enig om at det var gigantisk da jeg kom dit. Det var helt enormt og inni det svømte det alle slags mulige fisker. Det var en fisk som vekket spesiell oppmerksomhet. Den kalles for månefisken og er en urgammel fisk. Den var minst 3 meter i diameter og rund. Men var ikke så svømmedyktig.

Senere på kvelden dro vi til en fadoresturant. Der fikk vi endelig opplevd fadomusikk. Det var show der hele kvelden vi var på resturanten. Først danset og spilte de. Så ble det masse sang. Det var en fin opplevelse å høre fadomusikk, og det var både kvinner og menn som sang der. Fadomusikk er en lidenskapelig portugisisk folkemusikk.

Delfiner langs portugalkysten

Langs portugal kysten fikk vi også oppleve en flokk på over 30 delfiner. Det var på turen til Portimao. Vi hadde storseilet oppe og hadde virkelig bra fart. Været var på topp og alle storkoste seg. Vi fikk øye på noen delfiner kanskje 3 stykker som kom mot oss, og vi ungdommene gikk fram på dekk som vanlig for å se de bedre. Plutselig ser vi at det kommer en hel flokk mot oss. Det var mist 30 stykker og de hoppet og synkronsvømte med kurs rett mot båten. Det var et fantastisk syn og ikke minst morsomt. Vi var omringet av delfiner fra alle kanter. Foran båten hoppet det 5 stykker på rad og på sidene svømte de helt oppi baugen. Det er alltid noen som skal prøve å tøffe seg av dem og prøve å hoppe høyest. Men det ender alltid med et gigantisk mageplask etter å ha vært 3 meter oppe i lufta. Vi fikk også sett en babydelfin som var i følge med moren. Den var mest spretten av alle, og var på størelse med en nyfødt menneskeunge.
Vi hadde litt av en opplevelse der, og fikk tatt masse film. Mange av delfinene var helt oppe ved skroget og vi holdt armene ned for å ta på de, men hver gang vi fikk sjangsen trakk vi hånda opp. Men de hadde sikkert ikke gjort deg noe hvist du hadde tatt på de i 1 sekund.
Etter 2 timers følge med delfinene svømte de sin vei, en etter en. De skulle vel dra å utforske en annen båt i nærheten.

Viano Do Castello, Pòvoa de Varzim og Porto.(Portugal)

Her kommer det omsider et lite sammendrag om Portugal. Grunnen til at jeg/vi ikke har fått skrevet så mye i det siste, er fordi vi har hatt det så travelt. Tro det eller ei så har vi hatt noe å gjøre hver dag. Det er sikkert noen som tror at når noen er på langtur så innebærer det å ligge å sole seg på en strand dag inn og dag ut, men sånn er det ikke. Det er alltid noe å gjøre på langtur. Båten må stadig holdes i stand, man møter folk og man vil gjerne lære og bli kjent med steder man kommer til, og plutselig er dagen gått. Rett etter dette innlegget kommer det et innlegg fra Marokko og om kulturen der, skrevet av Sivert.

Vi kom til portugal den 28. September. Til en by som heter Viano Do Castello. Her ble vi noen dager og vi jentene bega oss ut på en trappetur på hele 650 trappetrinn + avsatser og noen veikrysninger. Turen var verdt slitet, for da vi kom på toppen fikk vi se en av de vakreste panoramautsikten i verden i følge bladet national geografica. Du så utover hele byen og elven vi hadde seilt opp. I det fjerne kunne du skimte sandstrender og havet som glitret i solen. Det var virkelig et vakkert syn. Det sto en santlusiakirke der oppe også. Den fikk vi tatt en titt på. Den var rikt utsmykket, et flott mesterverk.

To dager etter seilte vi til Pòvoa de Varzim. Eller det vil si vi motorseilte ned dit, for det var helt vindstille den dagen. I Pòvoa de Varzim var vi på et digert innemarked. Der hadde de alt mulig rart i en etasje og i en annen hadde de fisk, kjøtt og grønnsaker. Vi fikk kjøpt ganske så mye grønt da for en liten sum med penger. Neste dag ble det togtur til Porto. Vi lurte fært på hvilke tog vi skulle ta, men en portugisisk gammel dame forklarte oss hvor og hvilke tog vi skulle ta. Selvsakt på portugisisk og ikke engelsk, men utrolig nok skjønte vi det meste. Nesten hele veien til Porto gikk det en aquadukt som var på de høyeste stedene 30 meter. En aquadukt er et gammelt vannsystem som romerne bygde i de tider. Øverst gikk det en kanal av stein som vannet rant i. Det hellet litt hele veien så det skulle renne hele tiden. Denne Aquadukten strakte seg flere killometer og det sto fortsatt igjen store deler av den. Det var litt av et byggverk.
Da vi kom til Porto etter en halvtime med tog, var vi fryktelig sultene. På ferden etter å finne en resturant møtte vi noen ungdommer som sto på torget. Noen av de hadde på seg røde klær og andre bar svarte kapper. De spurte om vi ville støtte de med penger. Pengene gikk til rødekors. Vi forklarte at hjemme pleide vi vanligvis å støtte slikt, men vi var på langtur nå, så derfor hadde vi ganske stramt budskjett. Alle ble plutselig veldig intereserte nå, og spurte og gravde. Og så lurte gutt på om han kunne få være med. Da lo vi godt, og sa at det var bare å komme. Litt senere på dagen møtte vi en annen gjeng av de. Da kunne vi bare ikke si nei, så vi ga de litt penger. Etter det danset og sang de til oss på portugisisk, det var et morsomt syn og mange mennesker på gata stoppet opp å så på.
Det renner en ganske stor elv gjennom Porto. I elva lå båtene som før i tiden ble brukt til portvinfraktingen. Brua som strakte seg over elva var et flott syn, særlig da natta falt på. Sivert og Frida tok seg en tur på toppen, der toget gikk. De sa at det var en fantastisk utsikt der og at de kunne se store deler av byen der i fra.
Nede ved kaia traff vi på Jippi og Kajsa. Tuva og Erik på båten Kajsa var ikke der, men vi satte oss ned å drakk kaffe men Vibeke og Kristian. Det var hyggeligt å se de igjen. De fortalte om at det var mange bra vindestillerier her, så vi bestemte oss for at vi kunne ikke forlate Porto uten å ha vært på et av stedene de oppbevarte vinen.
Om vindestillerie har Frida skrevet litt i forbinndelse med skolen, så her kommer litt av hennes oppgave.
Det var mange portvinhus her, og portvinen er jo en veldig kjent vin. Vi var i et vinhus hvor vi fikk se film om hvordan de laget portvin i dag, og hvordan det ble gjort før. Vi ble vist rundt i kjelleren. Det var fult av tønner her, overalt! De hadde oppbevart lagringsvin som var over 100 år gammel. En flaske vin som var 100 år gammel, kostet 30 000 kr. Det fantes to typer portvin: Lagringsvin og drikkeferdigvin. Lagringsvinen blir lagret, og den blir bedre og bedre for hvert år. Drikkeferdigvinen blir ikke bedre og bedre for hvert år.
Det ble ikke Fadomusikk her, men vi er ikke ute av Portugal enda, så vi skal nok få oppleve det. Vi hadde hvertfall en fin tur til Porto med en god del opplevelser. Porto er en fin by, faktisk en av de fineste storbyene vi har vært i hittil.

Spania

16.09.08
Endelig har vi kommet til varmen. Det er som om vi har flyktet fra høsten hele tiden, men nå har vi kastet ulltøyet for godt (håper jeg.)
La Coruña ble vår første stopp i Spania. Dette er en veldig stor by, nesten like stor som Oslo. Strand er det her også, og der ble det en del bading og soling iløpet av den uka som vi var her. Men man måtte ha stor respekt for de store bølgene som var der. Det var så langgrundt at bølgene ble fort opptil 2 meter og det kunne fort bli ubehageligt hvis du ikke passet på. Strømmene ble sterke, så vi våget oss ikke langt ut i frykt for å bli dratt ut. Frida hadde bursdag første dagen vi var i La Coroña, så da måtte det jo feires med å gå på restaurant. Dagen etter ble det servert både bløtkake og sjokoladekake. Vi møtte nok en norsk båt her. Båten heter Jippi og mannskapet heter Vibeke og Kristian. Det er to kjempe koselige mennesker, og vi satt og pratet til langt utpå kveld. Nå kjenner vi to norske båter, og de skal samme rute som oss. Det er kjempe koselig! Tuva og Erik som er på båten Kajsa, lå i en annen havn her, der var det flere norske båter. Heldigvis er det ikke bare vi som er litt sent ute. Vi to jentene ble til og med bedt ut av en fransk mann her, men vi takket pent nei. Både fordi han kom inn på damedusjene, og fordi han minst måtte vært 35 år. Vi fikk oss hvertfall en god latter, men syntes litt synd på mannen som ble ganske lei seg etter det lille nederlaget.

Etter en uke i La Coruña, dro vi den 21.09 videre til Camariñas. Her ble vi uheldigvis liggene værfast i to dager for anker. Noen av oss kom oss på land den første dagen, til en strand som nesten bare besto av kråkesølv. Da vi skulle hente de, andre hadde det blåst opp ytterligere, så vi kom oss ikke på land på to dager. Camariñas er et lite sted, og meste parten av strømmen til befolkningen får de fra vindmøllene som står over alt her. Vi fikk ikke sett oss så mye om på denne plassen, men da vi seilte videre så vi at det var mye vakker natur her. Det stod et stort fyr ytterst på en klippe og sjøen som slo i mot bergene var et vakkert syn.

Den 24.09 seilte vi videre til Pedras Negras (som betyr svarte steiner). På starten av seilaset var det en del bølger og vind. Utover dagen stilnet det helt, og vi motorseilte resten av veien, mens vi solte oss på dekket, været var rett og slett på topp. Vi kom inn til Pedras Negras på kvelden, sola lå ildrød i horisonten og delfiner hoppet rundt båten, det fikk et nesten spøkelsesaktig preg over seg. Delfinene var ikke mer enn knappe 1 meter, og hadde en brunaktig farge. Jeg hadde tidligere sett delfiner da jeg solte meg, Jeg trodde det var en slags fisk, men nå kunne vi tydelig se at det var delfiner. Pedras Negras er et koselig lite turist sted, men også den dyreste havna vi har ligget i. Det strakte seg en strand langs hele bukta, som minst var 5 km. Neste dag la vi oss for anker utenfor stranda, og det ble bading fra båten og på stranda. Da vi seilte neste dag hadde vi nok en dag med strålende sol. En måse vekket oppmerksomhet på hele familien, den satt nemlig i en liten trekasse og seilte av gårde på sjøen. Det var så mange fine strender og ankringsplasser vi kom over, så vi bestemte oss for å ankre opp et sted for å ta en dukkert før vi seilte inn til Bayona. Vi fant oss et sted til slutt. Den lå en del andre båter her, men det er jo umuligt nå for tiden å finne et sted som noen andre ikke har oppdaget. Alle var enige om at dette var det fineste stedet vi hadde vært på hele turen. Stranda var helt hvit og vannet krystallklart. Dette var et naturreservat og mye var sperret av. Det var alikevel utrolig fint og idylliskt. Vi gikk en tur her og veiene på øya var belagt med brostein. Vi ble her i noen timer å nøt det fine paradiset vi hadde kommet til, at noe kunne være så fint!

Bayona ble siste stopp i Spania. Hit kom vi inn på kvelden den 26.09. Vår trofaste autopilot ser ut til å ha tatt ferie. Vi fant ikke de delene vi måtte ha for å få han til å jobbe igjen, men vi satser på å få kjøpt det i en annen by. I Bayona ligger det en enorm borg. Den strekker seg minst 3 km i omkrets og denne gikk jeg og mamma tur på den neste dagen. Det var en flott utsikt fra muren som vi gikk på, og vi fikk se store deler av Bayona. Vi lå for anker her i 2 dager.

Spania er et veldig vakkert land, særlig kysten. Med hvite strender så langt øye kan se, koselige fjorder og spektakulære klipper og fjell som bryter seg ned i det brusende havet flere 100 meter under dem. Man kunne brukt et helt år på å seile fra strand til strand. Og oppleve et nytt paradis for hvert nye sted man kom til. Vi hadde to fine uker her, og masse opplevelser vi ikke ville vært for uten. Særlig den fine naturen og de mange koselige og vennlige menneskene vi møtte.

Om tida i Portugal får dere vite mer om senere. Marocco står for tur nå!



Kaisa.

hei hei alle blogglesere. Jeg har lagt ut bilder nå. Fra england, Spania og Frankrike. Bilde systemet har vært litt i ustand, men nå funker det. Innlegg fra Spania kommer så fort jeg fåt rotet meg til å skrive det.:) Vi er for øyeblikket i Nazare i Portugal. Her har vi det kjempe fint. Og vi har blitt kjent med en Fransk Familie. Det er 3 unger der, og den eldste er på Frida sin alder. Det er kjempe koseligt. De skal samme rute som oss. I dag er det regn ute, litt deiligt for vi har ikke hatt regn på 1 måned nesten! Så i dag blir det filmkveld med de franske ungene.
Et lite sammendrag kan dere få fra Spania først.

Vi ble i La Coruna i 1 uke. Der hadde vi et kjempe vær, og det ble masse bading på stranda. Vi har seilt nedover spaniakysten og tatt det med ro hele tiden. Har ankret opp på kjempe fine steder, med hvite strender og helt krystallklart vann. Det er alltid et nytt paradis rundt hjørnet!
Baiona var den siste byen i Spania som vi var innom. Her var det en gigantisk borg, som det tok nesten en time å gå rundt muren på. Det er en fantastisk natur her langs spania kysten. Med masse flotte øyer, strender, fjell og fjorder. Man kunne godt ha brukt et helt år på å seile fra strand til strand. Vi er nnå i Portugal, og her blir vi en liten stund. Sivert og Frida skal hjem snart, og blir i Valdres i noen uker, før vi kommer til Kanariøyene, der mamma, pappa og jeg skal seile til når de er i Norge. Vi regner med å seile langs marokko kysten, men alt er ikke helt bestemt. så vi får se.

Camaret Sur Mer i Frankrike

Frankrike
Camaret Sur Mer er en nydelig liten by. Dette er en typsik fransk kunstnerby, med mange og flotte kunstgallerier som vi brukte en hel dag på å besøke. Kunstgalleriene inneholdt masse forskjellig kunst. Fra akvarell til blekk, og også vanlig maling. Det var også noen kunstgallerier som hadde bare smykker, noen hadde skulpturer og andre hadde også bilder som var tatt her i byen. Den dagen fikk vi også sett en tryllekunstner, som tryllet vekk kort og baller i et sett. Denne oppvisningen fikk vi da vi var i en liten bruktbutikk.

Det er også en lang hvit strand her bare noen hundre meter fra marinaen. Vi gikk hit nesten hver dag, og det ble selvsagt en del bading også. Fjelltur ble det også på meg (Kaisa) og Frida. Ruten gikk over et fjell med stien merket opp bare noen få meter innenfor fjellklippene som førte rett ned til havet. Det var en fantastisk fin natur, og det minnet oss litt om naturen som er å finne i Hellas. Vi fant en stor strand på andre siden av byen da vi gikk. Men den var det ikke lov til å bade på, så vi nøyde oss med å spise matpakken vår her.
Vi har også følge med et Finsk/ Australskt par. Disse møtte vi i Falmouth, og de er noen koselige mennesker.

Vi fikk en veldig trist nyhet da vi var her, men det var heldigvis også en god nyhet. Det var om ungdomsskipet Aasgard fra Dublin som hadde ligget her dagen før, og som vi hadde vinket farvel med da de dro en dag. De skulle nedover Franske kysten, men utenfor en øy som heter Belle-Ile hadde de plutselig tatt inn vann, og noen timer senere sank skipet. Heldigvis hadde alle sammen kommet seg i livbåtene og alle overlevde. Det var 25 ungdommer ombord og 5 voksene.

Og nå er vi i La Coruña i nord-vest Spania. Her er det varmt og godt! Vi hadde ganske mye forskjellig vær over Biskaya, med helt vindstille vær den ene dagen til sterk kuling den 2 dagen. Vi brukte 66 timer over. Det er 6,2 knop i snitt!

Falmouth i England

Lørdag den 30.August satte vi kursen mot Falmouth i sør-vest England. Etter bare noen timer så vi noe som bevegde seg i vannet siden av båten, og så plutselig hoppet det opp. Det var en delfin! Bare noen minutter etterpå var det hele 8 delfiner rundt båten. De nærmest synkronsvømte på sidene av båten, der alle svømte på rekke, og hoppet etter tur. Foran båten svømte de fra ene siden til den andre mens de hoppet opp hver gang de kom til andre siden. Det var utolig morsomt å få sett delfiner, og vi hadde følge med de hele den dagen, men utover kvelden forsvant de, en og en. Vi så også hval på turen over Irskesjøen, men de viste ikke særlig interesse oven for oss, så bare etter en liten stund var de så vidt å skimte i horisonten. Den natten hadde jeg (Kaisa) min første nattevakt med mamma. Det var en spesiell opplevelse, og i tilegg var det helt bekmørkt.

Noen timer før vi kom inn til Falmouth, fikk vi plutselig se en motorbåt komme mot oss, og like utenfor lå det et digert skip. Det var tolla. Det kom 3 (HM costums) menn om bord til oss, med skuddsikkre vester og svarte hjelmer. To stykker av de gikk ned til mamma og Sivert å begynte å spørre ut om alt muligt, mens en av de banket på skap og tok sporprøver. Den tredje av de spurte ut pappa, han sa at de så etter om folk hadde sprengstoff, narkotika eller gevær. Så begynte han å spørre oss om hvor lenge vi skulle bli i England, så hvor vi skulle da, og hvor lang tid vi skulle bli på de forskjellige stedene. Pappa bare ristet på hodet å lo, og sa at det er umuligt å si nøyaktigt, men han remset nå opp så presist han kunne hvordan reiseruten var. Etter en times avhør dro de, og vi har ikke hørt mer fra dem siden.

Vi kom inn til Falmouth kl 15:00 den 31.August. Da hadde vi brukt 30 timer. Neste dag kom Tuva og Erik (som har båten Kajsa.) Falmouth er en ganske så stor by, med veldig typiske engelske gater. Vi ble her i en uke. Og i mellomtiden ble det en del rusling i gatene. Vi ungdommene besøkte badelandet her, men det var en nokså stor nedtur. Vi kunne se det helt fra der vi lå. Et digert glasshus, som måtte være stort. Da vi kom dit var alt vi så et baseng, to boblebadekar, og en sklie som ikke åpnet før kvelden. Men vi ble der nå en stund å plaska litt i basenget alikevel. Mamma og pappa fikk kjøpt diverse båtutstyr til båten.
Den 08. September tidlig om morgenen dro vi over til Camaret Sur Mer nord-vest i Frankrike.

Vi har vært en uke i Falmouth i England. Og nå ligger vi i Camaret Sur Mer i Frankrike. Vi venter på bedre vær for å gå videre sør over. Det kommer noen innlegg om England og Frankrike etter hvert.

Nord Irland og Irland.

Etter Caledoniakanalen har vi hvert på mange småsteder og noen store byer som; Corpak, Oban, Lowmanlandsbay, Isle of Jura og Port Ellen.

Den 19.08.08 seilte vi inn til Bangor, i Irland. Bangor er en by som ligger utenfor byen Belfast, hovedstaden i nord-Irland. Marinaen her var utrolig stor, den største hittil. Her ble vi noen dager, og bytur til Belfast måtte det jo bli. Vi tok toget til hovedstaden, og stedet minnet oss litt om Oslo da vi kom ned fra togstasjonen. Parlamentbygningen ble stoppestedet der vi spiste matpakken, og været var ikke til å klage på. Rundt plenen som lå foran parlamentbygningen var det satt opp massevis av bilder av forskjellige familier fra verden. Dette var et prosjekt, men bare noen av bildene var her. Vi fikk sett på alle bildene som var der, det er store forskjeller i verden.

Den 23.08.08 kom vi til Howth som er en liten by som ligger uten for Dublin som er hovedstaden i Irland. Her ble vi værende noen dager, pga dårlig vær. Det ble en liten kveldsvisitt inn til Dublin, der vi blant annet fikk sett et enormt høyt tårn, som sto midt i byen. Dette var minst 100 meter. Howth var en by med mye liv, til tross for at det var en ganske så liten by. Ved marinaen var det familiedag med musikk, aktiviteter og regatta. Senere på kvelden kom det også en båt inn som hadde vært på jordomseiling. De hadde vært borte hele 9 og et halvt år. Vi fikk endelig opplevd litt levende Irskmusikk på en liten pub, med flere instrumenter som fele, gitar, fløyter og mandolin. Virkelig en fin opplevelse! Det ble en strand tur også, der var det utrolig mange grotter her og klipper. Da vi hadde brukt en god stund på å kave oss forbi glatte steiner og klipper, fant vi ut at vi måtte gå hele veien tilbake fordi dette var en blindvei, og vi hadde ikke all tid på oss, fordi det flødde nemmelig. Men vi kom oss nå tilbake, med litt våtere sko enn vi hadde kommet i.

28.08.08 seilte vi inn til Waterford etter et fint seilas med masse god vind. Havnesjefen her sa at det ikke ofte kom seilbåter inn her, pga at det var så lavt vann og så mange sandbanker, men hvis vi holdt oss til leia så gikk det bra. Vi gikk rett forbi en diger sandbanke med masse sel på. Og turen gjennom leia hadde gått strålende hittil. Men så plutselig målte ekkoloddet 3 meter, så 2 og så sa det pang! Vi viste at det ikke var noe farlig å gå på grunn her pga all sanda, og heldigvis flødde det også, så etter noen forsøk så kom vi oss løs tilslutt. Resten av turen inn til havna fikk vi følge med en båt som hadde vært ute og sanket skjell. Vi gikk forbi en fiskerbåt til som hadde satt seg på grunn, men jeg tror deres situasjon var litt mer uheldig enn oss, de satt bom fast.

Vi hadde lagt til kai ved en fiskerkai, men etter å ha pratet med fiskerne der, blr vi rådet til å ankre rett ute i elva. Det var nemmelig fult av rotter på land. Vi fulgte rådet deres uten å nøle, og fikk ankret opp 50 meter lenger ut. Natten i Waterford var ikke noe hyggelig opplevelse. Halv 3 ble alle vekt av et forferdelig leven, over oss gikk det et hellikopter og lyste over alt. Dette var et redningshellikopter, på land gikk det flere folk med lommelykt og i elva kjørte det en båt fram og tilbake med lommelykter. Over VHF`en fikk vi høre at det var 7 ungdommer som hadde vært i lag ved broa her, og så hadde en hoppet. Det var ikke en hyggelig opplevelse og letingen pågikk i en time. På tross av all bråket av hellikopteret som gikk rett over oss, sov faktisk Sivert i sin dypeste søvn hele tiden. De fant ikke mannen som hadde hoppet.

Det er Fredag den 29.08.08 i dag. Vi er på et sted som heter Kilmore, siste stedet i Irland. I morgen setter vi kursen mot sør-England. Det tok oss litt lenger tid langs Irskekysten enn vi trodde, pga enten lite vind, feil vindrettning eller motstrøm. Her har vi møtt enda en båt fra Norge, som er på langtur. De kommer fra Oslo, og skal samme rute som oss. Båten heter forresten Kajsa. Vi har også møtt noen tyskere som vi har hatt følge med i en ukestid. Vi har spist middag med de ombord hos oss to ganger, de er virkelig hyggelige, men de er bare på ferie da, så vi blir å skille lag om noen dager.

Caledoniakanalen

Du trodde kanskje vi hadde blitt tatt av skjøuhyret i Loch Ness nå, siden vi ikke har skrevet på en stund, men det har vi altså ikke.
Torsdag formiddag 07.08.08 kom vi inn i Inverness fjorden, og la oss til ved en ventekai før vi kunne komme inn i Caledoniakanalen. Til tross for at Invernessfjorden er kjent for sitt rike dyreliv, så vi ikke ett eneste tegn til noen dyr i sjøen, ikke engang en delfin.

Så fort vi hadde kommet til sealocken kom det en en hyggelig dame og sa at vi kunne få gå inn med engang. Vi hadde jo aldri gått igjennom en sluse før, så dette var nytt for oss. Men vi kom oss da igjennom til slutt.
Sluse systemet er stort! Når man kommer inn i en sluse så lukkes en port bak deg. Deretter åpnes noen sprekker i porten ovenfor deg, og vann fosser inn i slusen. Etter alt vannet har strømmet inn og er høyt nok for neste sluse, åpnes den neste porten og man kan gå videre. Vannet kommer fort og har man ikke fortøyd båten ordentlig, kan dette få følger, særlig hvis det blåser. En cabin-cruser, eller høyball som vi kaller det hadde ikke fortøyd ordentlig. De hadde satt en liten gutt-unge på land, og han hadde altså fått oppgaven i å holde båten på plass. Oppgaven viste seg å bli både for stor og tung, og båten fløt hit og dit. Heldigvis for både gutten og andre kom den en mann fra båten bak for å hjelpe, og de fikk dratt båten på plass, og det hele fikk en “happy ending“.

Det var en spesiell opplevelse å seile inn i Clachnaharry. For første gang seilte vi med “Yr” i ferskvann. Sommerværet fra shetland hadde tatt oss igjen og seildressene ble erstattet med litt mer sommerlige klær. Vi har også truffet noen andre langturseilere, som bor ombord i seilbåten Røvær, fra Norge. Og vi håper selvsakt å treffe på de og andre langturseilere flere ganger.
Fredag fortsatte vi ferden gjennom Caledoniakanalen, og vi krysset halve Loch Ness. Jakten på Nessi lyktest vi ikke med, men vi fant et koselig lite sted der vi gikk inn til en liten brygge. Stedet var omringet av skog, og små øyer litt bortenfor, for å komme til øyene måtte man vasse over noen elver som var omringet av skog. Rett og slett en liten forsmak av jungelen. Turens første hjemmelagde pizza ble intatt om bord med stor suksess.
Dagen etter seilte vi gjennom resten av Loch Ness, og la oss til kai med Fort Augustus. Her ble det et langt bad i selveste Loch Ness.

Søndag gikk vi opp noen få sluser bare noen hundre meter ovenfor der vi hadde ligget dagen før. I dag hadde vi tenkt å gå å se på et kloster, som vi hadde sett da vi seilet inn dagen før. Mamma gikk mens vi tre syklet, men etter vi hadde sittet på en flott plen i en stund hadde mamma fortsatt ikke kommet. Plutselig kom hun løpende mot oss og sa at det var privat! Dette var et slags slott som rike folk leide i feriene. Hun hadde nemmelig blitt stoppet av en vakt der, mens vi andre bare hadde syklet rett forbi uten at han hadde sett oss. Når jeg tenkte meg om så var det jo fryktelig fint her, og vi burde skjønt det, for det sto flere jaguarer på parkeringsplassen, folk så rart på oss, og jenteungene løp rundt i litt for fine kjoler til å være almindelige folk som var og så på bygningen. Vi fikk kommet oss ut og var nokså flaue da vi gikk forbi vakten og unnskylte oss.

Da vi skulle starte fra Fort Augustus, fikk vi ikke start på motoren. verken kjærlighet eller godsnakk hjalp, og pappa måtte ty til mekking. Hele to dager tilbrakte han i motoren. Men som så mye annet løste dette seg også. Vi dro videre på tirsdag den 12.08.08 til siste stoppested før de siste slusene, Nemmelig Gair Lochy. Det sto i en losbok at Gair Lochy var et koselig by, og da vi kom dit spurte mamma en mann om hvor landsbyen lå. Mannen så rart på oss og spurte “What village??”. Det som Losen deffinerte som en liten landsby viste seg og være 3 hus ved en elv. På vei til Gair Lochy fulgte vi turens hittil smaleste og mest idyligste elv. Elven var innramemt med busker og trær som sto helt ved vannskorpa, og det var bare noen få meter fra båten til land på begge sider. På kvelden var vi ombord hos noen amerikanere i båten Night Watch, disse har vi truffet på helt siden Lervick.

Neptun staircase var neste dagens oppgave. Neptun staircase er kanalens største slusetrapp på 8 sluser. Vi jompa ned hele trappa iløpet av en time, og nå var vi endelig kommet ut i saltvann igjen. Nå hadde vi gått tvers igjennom hele Scottland.

Fair Isle, Wick og Inverness.

Søndag 03.08 kl 09:00 dro vi fra Lerwick på Shetland, og etter 7 timers røff seilas med kraftig strøm i havet og sjø over båten hele tiden, kom vi endelig fram til et koselig lite sted som heter Fair Isle. Vi gikk inn på nordsiden av øya til Nordhavna som er en trang liten kjeile. Og på vei inn gikk vi forbi masse små og store grotter. Rundt båten samlet det seg masse små lundefugler.

På Fair Isle bor det 69 mennesker. Antall dyr og fugler som er her er sikkert mange 1000 ganger mer. Det er en liten skole her med 8 elever fra 5- 12 år. Og tro det eller ei så er det faktisk en liten flyplass her også. Når barna blir ferdige med barneskolen,-r de 12 år, og da må de ta ferja “Good Shepeard”-en ombygd fiskebåt som går en gang i uken til Lerwick. Der bor da barna i 3 uker på internatskole, og så kommer de hjem igjen, og er sikkert hjemme en stund før de så drar tilbake igjen.
Det er sikkert ikke bare, bare å bo på denne lille øya. Men en ting skal være sikkert, det er en fantastisk natur her, med masse forskjellige dyr, som villkaniner, sauer, kuer, hester, mange forskjellige typer fugler og sikkert enda flere dyr som vi ikke har sett i løpet av vår lille tur rundt på øya.

Mandag 04.08 dro vi fra øya. Før vi dro hadde noen sveitsere, som lå med sin seilbåt ved siden av oss, avtalt at vi skulle ta bilde av hverandre når vi var under seil. Så da ble det en liten fotosession med bergene som bakgrunn mens vi seilte ut fra Fair Isle. Bildene får vi på epost.
Etter et langt seilas og som også var den siste seilaset i Nordsjøen så langt, kom vi fram til Wick som ligger helt nord-øst i Scotland.

Wick er en gammel by, som på 1800-tallet var den største fiskeribyen i Storbritannia. Det kunne være tusen båter i havna og da var det mulig å gå tørrskodd tvers over havna.
Den neste dagen fikk vi vite mer om historien til Wick da vi besøkte Heritage museum. Her fantes det alt fra 50 000 bilder, motorer, fyrlykter, historie om silderøyking, illustrering av en fattige fiskefamiliers hjem, og en rik fisker familiers hjem. Dette var et virkelig innholdsrikt museum, og det var drevet på frivillig basis.

Onsdag kveld den 06.08 satte vi kursen inn mot Inverness, og til den 50 nm lange Caledoniakanalen, som går tværs igjennom Scotland. Caledoniakanalen inneholder 29 sluser og 10 svingbroer, som skal ta oss opp og ned til Irskesjøen. Men først skal vi finne uhyret i Loch Ness, vi har nemelig ekkolodd i begge ender av båten, og flere fiskestenger. Så vi skal nok finne den.;)

Fra Måløy til Shetland

Kl. 15.00 på søndag 27.07 dro vi fra Lepsøy. Turen var i gang. Planen var å gå rett ut i Nordsjøen og gjøre som vikingene, nemlig håpe på å treffe Shetland… men etter å ha gått noen timer bestemte vi oss for å gå inn til Måløy. Vi lå en dag i Måløy før vi skulle starte over. Måløy er en av gjestehavnene for årets “Tall Ship Race” og det flagret med salutter og nasjonalsanger etter hvert som skipene som deltok kom inn.

Tirsdag 29.07 kl. 08.45 dro vi fra Måløy og startet seilasen over til Shetland. Om det finnes noe som heter værguder, hadde de i allefall vært snille med oss, Nordsjøen var blikk-stille hele tirsdagen. På onsdagen frisket det litt til, og vi hadde fin vind resten av etappen. Vi hadde regnet ut og tippet at vi kom til å se land ved 3 tida på ettermiddagen, men da klokken var 8 på kvelden så vi fortsatt ikke land, grunnen var så enkel som at det lå tåke både rundt oss og Shetland. Men vi kom da fram til slutt, og kl 22:45 klappet vi til kai i Lerwick.

Den neste dagen ruslet vi rundt i byen for å utforske stedet, og vi merket fort at folk var hyggelige her, nesten alle sammen hilste eller smilte når vi gikk forbi. Det er litt annerledes enn i Norge. På kvelden dro vi på Hays Dock Cafe Restaurant på Shetland museum for å feire bursdagen til Sivert og Kaisa. På veien fikk vi hilst på noen nysgjerrige kobber som lå og latet seg i vannet med kaia.

På restauranten var det en hyggelig servitør, og vi fortalte henne om at vi skulle være ute å seile i et helt år, etter en del prating, tilbød hun seg å kjøre oss til andre siden av øya så vi kunne få se ponnier, få klatre og sett mer av øya. Hun sa det var helt fantastisk natur der, så dit måtte vi bare dra. Så i morgen skal vi til museet og noen av oss blir vel med på en liten biltur til andre siden av Shetland.

Planen

Vinteren 2006 bestemte vi oss for at vi hadde lyst til å dra på langtur. Sommeren 2007 byttet vi ut vår 31 fots hallberg rassy med en noe større Hero 114 på 38 fot. Hele fjoråret gikk med på å planlegge turen. Nå er turen i ferd med å bli en realitet. Den 26. juli starter vi fra Kjerstad på Sunnmøret med kurs mot Shetland.
Ruta vi har tenkt å seile er den vanlige “ettårsruta”. Etter Shetland blir det Scottland med Caledoniakanalen og inn i Irskesjøen. Deretter går ruta ned kysten av Europa, og vi satser på å nå Kanariaøyne en gang uti november, før vi skal krysse Atlanterhavet. Vinteren har vi planer om å tilbringe i solfylte karibien. Dette er planen, men vi for se.
Informasjonen som vi legger ut, er det vi ungdommene som står for. Så enormt mye tid og krefter kommer vi neppe til å bruke på denne siden. Men litt informasjon kommer vi til å legge ut i ny og ned, sånn at familie og venner kan holde seg litt orientert.