torsdag 11. desember 2008

Setter kursen mot Martinique fra Porto Mogan.


I dag heiser vi alle seil og setter kursen mot Martinique. Vi regner med å bruke fra 20 til 25 dager, spørs hvordan vinden er. Vi har ikke internett tilgang nå når vi seiler over, så derfor bilr det ikke noen innlegg på en stund. Men det kommer vel et på nyåret.
God jul alle sammen!

Porto Mogan







Porto Mogan er et lite turist sted som ligger en 30 minutter med buss fra Porto Rico. Det er ikke store stedet, og det er ganske så avslappende. Her fikk vi besøk av Bente, Audun og Kjersti (16 år). De er nære venner fra Vadsø. Og vi ungene har kjent hverandre hele livet, selv om det har gått noen år før vi har sett hverandre igjen. Kjersti og Bente ble her i en uke. Og Audun skal være med oss over. Det var en hyggelig uke, og vi hadde masse gøy.

Anne Grethe, tanten til mamma kom på overraskelsesbesøk. Vi jentene dro nemlig på tur til Arginigin for å besøke Anne Lise som er en slekning av oss, som bor der. Da vi hadde vært der en stund banker det plutselig på døra. Og inn kommer Anne Grethe utkledd som vaskedame med parykk og alt. Gjett om vi ble overrasket da! Der spiste vi rakfisk og hadde julebordet + at vi jentene fikk sett på norsk tv, noe vi ikke hadde gjort på 5 måneder. Anne Grethe ble der en uke, og kom å besøkte oss hver dag, det var kjempe koseligt.


Vi har vært her i Porto Mogan nå i 17 dager. Den meste av tiden har gått til mekking av motoren. Planen var egentlig å få startet rundt 1.desember. Men vi har hatt litt problemer med motoren. Det har blitt noen turer til Las Palmas med leie bil for å kjøpe forskjellige motordeler. Den 05. Desember ble vi løftet opp på land, etter at naboen dykket under båten, og sa at en zinkanode som måtte byttes. Det gikk greit med båten på land, og guttene fikk også malt båten under, blå. Samme dag ble vi løftet ned igjen også, etter 7 timer på land. Vi bunkret også for andre gang den dagen, men ikke like mye som sist gang da. Fryseren er nå i full gang, og mamma har sydd leduker og et vannseil som samler opp regnvannet.


Nå er vi ganske så forberedt, og den 11.Desember setter vi kursen mot Martinique. Alle gleder seg til å dra, og det er nok en del sommerfugler i magen også nå. Seilaset kan ta fra 18 til 25 dager, selvsakt mer, men vi regner med at vi bruker rundt 20 dager. Julaften blir å feire ombord, men når vi komemr fram skal vi finne oss en fin strand å feire det ordentlig da. Med palmer som juletre selvsakt. Vi har til og med kjøpt inn ingredienser til havremakroner og fått oppskrift fra bestemor. Alle var enige om at det blit ingen jul uten havremakroner;) God jul alle lesere! Og godt nytt år!

Las Palmas




Vi kom til Las Palmas natt til 06. November. Dagen før hadde vi en liten stopp på Lanzarote der vi fylte vann og bensin. Vi hadde et flott seilas over, med bra med vind i seilene. Vi kom som sakt til Las Palmas på natta, og Frida og Sivert reiste til Norge denne dagen. Mamma fikk skjekket oss inn og ordnet med papirer til Sivert og Frida, og kl 15:00 dro de til flyplassen. De to ukene i Las Palmas besto av mekking, sying, bonkring og rydding. Mens for meg som var igjen ble det jo ganske ensomt som enebarn i 2 uker. Jeg ble heldigvis kjent med masse ungdommer der, allerede etter 3. dagen. På ARC’en var det masse ungdommer. Og det ble to sosiale uker med god engelsk trening, dingirace, karnavel og masse mer. Vi møtte også mange norske båter der. Og ble kjent med mange andre familier fra forskjellige deler i verden.

En dag står det noen å roper på oss på molloen; Kaisa, Frida, Sivert, Bodil og Vilfred! Etterhvert skjønner vi hvem det er, det er nemlig de nederlanske fra båten Peter Pan i Marokko. Jakop, Vibe og Levin. Vi spiset lunsj med de, og pratet masse. De hadde leid bil og kjørt fra andre siden av øya og hit. Det ble også piknikk på stranda med 3 andre norske båter. Det var koseligt, og alle hadde med seg forskjellig mat som vi delte. Som en tapas- piknikk. Det var båten Serandippiti (Hugo og Cecilie), Yippi (Kristiann og Vibekke) og Kajsa (Tuva og Erik). Det var en trivlig kveld.

Etter to uker som hadde gått fryktelig fort, kom Sivert og Frida med Ann-Karina (som er en venninne av Frida.) Hun blir 1 uke ombord hos oss. To dager før hadde jeg og mamma fått unna bunkringen. Vi brukte hele 6 timer i de to forskjellige butikkene, og dagen etter kom det levert på kaia.

Las Palmas er hovedstaden på kanariøyene. Så man skulle tro det var et bråkete sted. Men det er en veldig koselig by, og rolig også. Marinaen der er innmari stor, men hyggelig. Vi var så heldig å få ligge i havnen i en uke, på tross av ARC’en. Og for anker lå vi også i en uke.
Den 22.November dro vi til Poro Mogan. Og på turen fikk vi også sett deifiner igjen. Vi kom inn til Porto Mogan de

Marokko




26.Oktober seilte vi inn til Essaoira fra Mohamedia. Her gikk vi inn i en trang fiskehavn, der 6 andre seilbåter allerede lå. Vi la oss uttpå to andre seilbåter og en redningskøyte. Der lå vi altså, tre seilbåter uten på redningskøyta. Jeg tenker; Glad jeg ikke er ute på havet her og trenger hjelp fra de nå ... Rundt om i havna lå det rundt 20 fiskebåter, men da kvelden falt på, begynte det å bli liv inne i den lille havna. Etterhvert kom det båter inn hele tiden, og havna fyltes opp med store fiskebåter. På slutten av kvelden var det rundt 50 fiskebåter der, og det lå 9 og 9 båter uten på hverandre flere steder.

Plutselig hører vi masse summing og det er noen som synger. Ute på baktekket på en fiskebåt står det 15 menn å har bønnestund. Det var veldig spesielt. Der sto de i mørket på en skitten og ganske så forfallen båt å hadde bønnestund. De både sang og la seg ned, mens den andre halvparten på båten greide garn.

Vi ble i Essaoira til den 03. November. Her fikk vi oppleve en hel masse vi ikke ville vært foruten. Da vi skulle kjøpe mat, måtte vi gå rundt i 10 forskjellige boder i hvertfall, for den ene hadde feks bare frukt og grønt, mens en annen hadde drikkevarer, også videre. Det var mange forskjellige boder. I en bod sto en fattig mann å solgte kjøtt som hang i kroker i luka på boden. Og noen boder hadde frukt og grønt som bare kostet 30 kroner for 4 store bæreposer. Mens andre boder solgte moderne teknologi og sånt. Veldig forskjelligt. Det som var mest trist å se, var alle de fattige menneskene. Det gikk også barn på bare 5 år og prøvde å selge lommetørkler. De kom bort og tok tak i jakken og så opp bedende.

Det ble en bytur til Marakech også. Bussturen tok opptil 2 timer, og den siste timen kunne vi se Atlasfjellene med snø på tydeligt. Mens her nede var det 30 grader og vi kokte nermest bort. Vi fikk desverre se enda mer fattigdom i Marakech, og nesten rundt hvert gjørne satt det kvinner på bakken med en liten unge på fanget. Det var ikke et hyggeligt syn. Og man begynte å tenke; Herregud, her ligger det en unge, og alt den har er moren og alt den har til klær er fillene som han bærer der og da. Mens hjemme sitter det flere 1000 unger som ikke har plass til alle lekene sine en gang på rommet.

Men vi opplevde også masse fint der. Vi var på museum der vi fikk se typisk marokansk kunst og bilder. Det regnet en del da vi var der, så turene i byen ble ganske korte. Vi som hadde trodd at det skulle bli varmt og godt i da vi skulle til Afrika tok litt feilt. For det var faktisk så kaldt på morgenen og kvelden at vi måtte dra fram ulltøyet igjen. Siste kvelden i Marakech var vi på et enormt marked. Der det var show også. En mann som ble vist fram der hadde barneføtter som hender, to føtter på hver armt. Det var litt ekkelt å se på så vi gikk der ifra ganske fort. Da vi kjørt taxi inn til hotellet, som lå i gamlebyen var det litt av et styr. For disse gatene var det så vidt plass til bilen og rundt oss var det boder, hus og over var det også stråtak noen steder. Husene sto så tett og det var ganske forvirrende å gå der om kvelden.

Da vi skulle hjem fra Marakech, hadde det regnet hele dagen og gårsdagen. Bussen sto i kø i en halv time. Vi skjønte ikke helt hva som foregikk helt først. Men etterhvert fikk vi øye på en diger elv som gikk rett over veien noen hundre meter lenger bort. Det var blitt flom i dette området. Elven var minst 1 killometer brei, og randt på tvers over veien. Det var ganske ekkelt å kjøre der, vannet var fra 30 cm og opptil 1 meter. Et sted sto det en bil ute i det som en gang var grøfta, med vann over hjulene. Og et sted sto det til og med en lastebil som var på tippen til å velte. Men alle folkene som bodde her var der for å hjelpe til. De sto med vann til lårene og fulgt bilene. Da vi kjørte der dagen før var det knusketørt over alt. Nå var alle åkrene som det var forsøkt å plante noe på ødelagt. Og noen hus var også mitt oppi flommen.

I Essaouira var også Tuva og Erik. De dro dagen etter oss. Vi hadde også en hyggelig kveld sammen der vi spiste Bacalao sammen, i båten vår. Det var kjempe godt. Og vi fikk nå trykket sammen alle 7 i salongen. Vibekke og Kristian på Yippe gikk dagen vi kom til Essaouira. Vi traff noen Nederlanske menn som vi lå siden av. De var kjempe koselige og alle fant tonen med en gang. De skal også til Karibien og båten heter Peter Pan. Det er en mann som eier båten og han har med seg to kamerater over til Kanariøyene. Tre morsomme karer.
Vi dro fra Essaouira den 3.November.

søndag 7. desember 2008

Nå kommer det innlegg i massevis. Her kommer det 4 inlegg fra Portugal, og iløpet av dagen kommer det to innlegg fra Marokko. Håper dere fortsetter å lese her, selvom det ikke har blitt oppdatert på en stund. Bilder kommer også iløpet av dagen.
Kaisa

Portimao





Portimao ble vårt siste stopp i Portugal. Portugalkysten er ganske forskjellig fra spaniakysten. I motsettning til Spania som har flere flotte skjærgårder og viker som man kan stikke inn i, var Portugalkysten helt åpen. Og ble det dårlig vær, var det ikke noen havn du bare kunne stikke inn til, eller en ankringsvik. Nei, da må man bare fortsette, gjerne 20-30 nautiske mil.
Da vi seilte inn til Portomao, hadde solen nettopp gått ned, og vi ankret opp rett innenfor elven som også marinaen lå i og de store turistskipene gikk gjennom. Rundt oss så vi fult av grotter på stranden. Rett over elven var det en liten ås med noen hus på, og over åsen hang månen gul og rund. Det var fullmåne og det så ut som om det var klippet ut rett fra film. “Dette er virkelig det fineste stedet vi har seilt til,” sa Frida og beundret synet.
Det var en god del varmere her og vi ungdommene badet en del på stranda. En dag fikk vi utforsket noen av de mange grottene som strakte seg langs kysten her. Det var spennende, og noen var så små at man måtte åle seg igjennom. Mens andre var flere meter høye. Da vi seilte hit sto det en mann og fisket fra en klippe som var en 100 meter. Klippen gikk rett ned i havet, og hadde han fått fisk, så måtte den ha blitt tørrfisk før han fikk sveivet den opp.
Båten Kajsa og Jippi dro over en stund før oss, for vi ble å ordne med forsikring før vi seilte over til Marokko. Men vi kom oss nå avgårde den 21.Oktober. Etter hele 24 dager i Portugal. Med masse nye og fine opplevelser i minne.

Nazare, Cascais og Lisboa.








Nazare var nok en hyggelig plass. 4. Oktober seilt vi inn med illrød solnedgang akter. Da vi kom inn i marinaen lå Jippi og Kajsa her. Tuva og Erik fra båten Kajsa hadde vi ikke pratet med siden La Coruña. Det var hyggeligt å se de igjen, og vi pratet en stund på kaia med Erik. Tuva hadde laget bakalao den kvelden, så vi ble grønn av misunnelse da vi hørte det.
Nazare er en stor turist plass om sommeren, men nå var det ganske stille med turister der. Neste dag fikk vi hilst på de litt over 50 løshundene som holdt til ved fiskebåtene her. Vi spurte hvorfor det var så mange av de her. Det var fordi når dyrevernet kom pleide alle fiskerne å gjemme alle hundene rundt i fiskebuene her. Slik kunne ikke dyrevernet ta de. Det var nemlig fiskerne som tok vare på hundene og ga de mat.
Da vi tok oss en tur i byen la vi merke til alle husene som sto oppe på fjellet, 100 meter over oss. Det var steinplatåer som strakte seg ut fra fjellet på kanskje 10 meter. Og oppå her sto det altså hus. Det var et litt skummelt syn, for det var også sprikker i fjellet.
Her i Nazare ble vi kjent med en fransk familie. De var 5 stykker + en spansk mann som styrte skuta. De skulle være borte i 1 år de også og skulle nesten samme rute som oss. Det var 3 unger om bord. En jente som heter Theana, hun er 10 år, en gutt so, heter Francois-Clair som er 13 år og en annen gutt som heter Jean- Elie some er 14 år. Vi ble fort kjent med de, men de snakket ikke så bra engelsk. Derfor hadde vi med oss ordbok og supplert med fakter forsto vi hverandre lett. Vi spilte forskjellige strandleker og hadde det riktig morsomt. Da de hadde kommet hjem etter en dag med oss på stranda, hadde den ene gutten sagt til faren sin: “Jeg har lært dobbelt så mye engelsk i dag som jeg har lært på 2 år på skolen. Så hvorfor kan man ikke heller kjøpe en engelsk venn enn engelske skolebøker?” Jeg synes den var så bra, og i grunnen lærer man mye mer med å snakke enn å lese.

Vi fikk også oppleve når sildefiskerne kom inn etter fiske. Det var litt av et styr, og vi fikk en hel pose med fisk av dem, så det ble rene festmåltidet på kaia. Pappa gikk å delte ut sild som han hadde stekt i panna, til alle båtene den kvelden, så alle skulle få smake.


I Cascais ble det en Lisboa tur. Dit tok vi toget og vi bestemte oss for å dra på akvariet. I Lisboa finner du Europas største saltvannsakvarium, og jeg måtte si meg enig om at det var gigantisk da jeg kom dit. Det var helt enormt og inni det svømte det alle slags mulige fisker. Det var en fisk som vekket spesiell oppmerksomhet. Den kalles for månefisken og er en urgammel fisk. Den var minst 3 meter i diameter og rund. Men var ikke så svømmedyktig.

Senere på kvelden dro vi til en fadoresturant. Der fikk vi endelig opplevd fadomusikk. Det var show der hele kvelden vi var på resturanten. Først danset og spilte de. Så ble det masse sang. Det var en fin opplevelse å høre fadomusikk, og det var både kvinner og menn som sang der. Fadomusikk er en lidenskapelig portugisisk folkemusikk.

Delfiner langs portugalkysten



Langs portugal kysten fikk vi også oppleve en flokk på over 30 delfiner. Det var på turen til Portimao. Vi hadde storseilet oppe og hadde virkelig bra fart. Været var på topp og alle storkoste seg. Vi fikk øye på noen delfiner kanskje 3 stykker som kom mot oss, og vi ungdommene gikk fram på dekk som vanlig for å se de bedre. Plutselig ser vi at det kommer en hel flokk mot oss. Det var mist 30 stykker og de hoppet og synkronsvømte med kurs rett mot båten. Det var et fantastisk syn og ikke minst morsomt. Vi var omringet av delfiner fra alle kanter. Foran båten hoppet det 5 stykker på rad og på sidene svømte de helt oppi baugen. Det er alltid noen som skal prøve å tøffe seg av dem og prøve å hoppe høyest. Men det ender alltid med et gigantisk mageplask etter å ha vært 3 meter oppe i lufta. Vi fikk også sett en babydelfin som var i følge med moren. Den var mest spretten av alle, og var på størelse med en nyfødt menneskeunge.
Vi hadde litt av en opplevelse der, og fikk tatt masse film. Mange av delfinene var helt oppe ved skroget og vi holdt armene ned for å ta på de, men hver gang vi fikk sjangsen trakk vi hånda opp. Men de hadde sikkert ikke gjort deg noe hvist du hadde tatt på de i 1 sekund.
Etter 2 timers følge med delfinene svømte de sin vei, en etter en. De skulle vel dra å utforske en annen båt i nærheten.

Viano Do Castello, Pòvoa de Varzim og Porto.(Portugal)






Her kommer det omsider et lite sammendrag om Portugal. Grunnen til at jeg/vi ikke har fått skrevet så mye i det siste, er fordi vi har hatt det så travelt. Tro det eller ei så har vi hatt noe å gjøre hver dag. Det er sikkert noen som tror at når noen er på langtur så innebærer det å ligge å sole seg på en strand dag inn og dag ut, men sånn er det ikke. Det er alltid noe å gjøre på langtur. Båten må stadig holdes i stand, man møter folk og man vil gjerne lære og bli kjent med steder man kommer til, og plutselig er dagen gått. Rett etter dette innlegget kommer det et innlegg fra Marokko og om kulturen der, skrevet av Sivert.

Vi kom til portugal den 28. September. Til en by som heter Viano Do Castello. Her ble vi noen dager og vi jentene bega oss ut på en trappetur på hele 650 trappetrinn + avsatser og noen veikrysninger. Turen var verdt slitet, for da vi kom på toppen fikk vi se en av de vakreste panoramautsikten i verden i følge bladet national geografica. Du så utover hele byen og elven vi hadde seilt opp. I det fjerne kunne du skimte sandstrender og havet som glitret i solen. Det var virkelig et vakkert syn. Det sto en santlusiakirke der oppe også. Den fikk vi tatt en titt på. Den var rikt utsmykket, et flott mesterverk.

To dager etter seilte vi til Pòvoa de Varzim. Eller det vil si vi motorseilte ned dit, for det var helt vindstille den dagen. I Pòvoa de Varzim var vi på et digert innemarked. Der hadde de alt mulig rart i en etasje og i en annen hadde de fisk, kjøtt og grønnsaker. Vi fikk kjøpt ganske så mye grønt da for en liten sum med penger. Neste dag ble det togtur til Porto. Vi lurte fært på hvilke tog vi skulle ta, men en portugisisk gammel dame forklarte oss hvor og hvilke tog vi skulle ta. Selvsakt på portugisisk og ikke engelsk, men utrolig nok skjønte vi det meste. Nesten hele veien til Porto gikk det en aquadukt som var på de høyeste stedene 30 meter. En aquadukt er et gammelt vannsystem som romerne bygde i de tider. Øverst gikk det en kanal av stein som vannet rant i. Det hellet litt hele veien så det skulle renne hele tiden. Denne Aquadukten strakte seg flere killometer og det sto fortsatt igjen store deler av den. Det var litt av et byggverk.
Da vi kom til Porto etter en halvtime med tog, var vi fryktelig sultene. På ferden etter å finne en resturant møtte vi noen ungdommer som sto på torget. Noen av de hadde på seg røde klær og andre bar svarte kapper. De spurte om vi ville støtte de med penger. Pengene gikk til rødekors. Vi forklarte at hjemme pleide vi vanligvis å støtte slikt, men vi var på langtur nå, så derfor hadde vi ganske stramt budskjett. Alle ble plutselig veldig intereserte nå, og spurte og gravde. Og så lurte gutt på om han kunne få være med. Da lo vi godt, og sa at det var bare å komme. Litt senere på dagen møtte vi en annen gjeng av de. Da kunne vi bare ikke si nei, så vi ga de litt penger. Etter det danset og sang de til oss på portugisisk, det var et morsomt syn og mange mennesker på gata stoppet opp å så på.
Det renner en ganske stor elv gjennom Porto. I elva lå båtene som før i tiden ble brukt til portvinfraktingen. Brua som strakte seg over elva var et flott syn, særlig da natta falt på. Sivert og Frida tok seg en tur på toppen, der toget gikk. De sa at det var en fantastisk utsikt der og at de kunne se store deler av byen der i fra.
Nede ved kaia traff vi på Jippi og Kajsa. Tuva og Erik på båten Kajsa var ikke der, men vi satte oss ned å drakk kaffe men Vibeke og Kristian. Det var hyggeligt å se de igjen. De fortalte om at det var mange bra vindestillerier her, så vi bestemte oss for at vi kunne ikke forlate Porto uten å ha vært på et av stedene de oppbevarte vinen.
Om vindestillerie har Frida skrevet litt i forbinndelse med skolen, så her kommer litt av hennes oppgave.
Det var mange portvinhus her, og portvinen er jo en veldig kjent vin. Vi var i et vinhus hvor vi fikk se film om hvordan de laget portvin i dag, og hvordan det ble gjort før. Vi ble vist rundt i kjelleren. Det var fult av tønner her, overalt! De hadde oppbevart lagringsvin som var over 100 år gammel. En flaske vin som var 100 år gammel, kostet 30 000 kr. Det fantes to typer portvin: Lagringsvin og drikkeferdigvin. Lagringsvinen blir lagret, og den blir bedre og bedre for hvert år. Drikkeferdigvinen blir ikke bedre og bedre for hvert år.
Det ble ikke Fadomusikk her, men vi er ikke ute av Portugal enda, så vi skal nok få oppleve det. Vi hadde hvertfall en fin tur til Porto med en god del opplevelser. Porto er en fin by, faktisk en av de fineste storbyene vi har vært i hittil.
Vi har i mange år hatt lyst til å gjennomføre en langtur med seilbåt for å oppleve verden. og sommeren 2008 setter vi avgårde på en ett års lang seiltur. Vi skal i denne bloggen skrive litt om livet ombord på en seilbåt og om det vi opplever underveis.