Antigua

Vi er nå på Antigua, har vært her i litt over en uke.

Her har vi møtt enda flere norske båter, og det er koselig.

Vi lå i en ankringsvik like ved English Harbour. Her ble vi ungdommene kjent med en jente som var på ferie, og vi traff igjen noen ungdommer fra Arken. Vi for å grillet på stranda og hadde mye morsomt sammen de få dagene de var her.

Her fikk vi også oppleve stilbandmusikk , og det var kjempe morsomt. Tenk å kunne få til så fin musikk med bare blikkfat og trommer!Det ble masse dansing der også, både store og små. Stedet der stilbandmusikken var lå på en høyde, så vi gikk opp dit, normenn, svensker og canadere. Denne turen tok en halv time, og vi gikk ned igjen i mørket med lykter på hodet. Det var en morsomt kveld.

Vi var å så på verdens største privateide seilbåt. Den var fryktelig stor, og så ut som noe som var dratt ut fra filmen star wars. Stygg var den, rett og slett. Den hadde tre master og de kunne snus på i alle rettninger. Jeg er sikker på at den hadde flere titalls lugarer, salonger, bysser og bad. Gigantisk er det eneste ordet jeg har for den.

Nå ligger vi for øyeblikket i en liten vik like ved hovedstaden. Her er det fantastisk fint og en lang hvit strand.

Dagene går med på å bade og bare ha det morsomt nesten hele tiden. Snart tenker vi å seile til Barbuda. Der skal det være veldig fint har vi hørt, med masse fine snorkle muligheter. Her på Antigua er ikke vannet så klart, mye sand og sånt som virvles opp, så det har ikke blitt så mye snorkling her.

Les Saintes (Guadelop)

Vi kom til Les Saintes den 08.02.09. Les Saintes er en liten øygruppe utenfor Guadelop.

Her ble vi nesten en hel uke. Vi lå ankret opp på et helt fantastisk fint sted. Der var snorklingsmulighetene store, og når man var under vann kunne man se utrolig langt. Det var helt klart vann. Vi ungdommene dykket stadig etter store konkylier, i alle fargene fra rosa til gullfarget. Her var vi vel mer i vannet enn på land.

Det er streik som pågår her på Guadelop, og det rammet også Les Saintes. Så det var litt vanskelig å få tak i nok mat og ikke minst gass til konfyren. I en uke levde vi på bare baguetter og pålegg, for vi fikk ikke tak i gass før vi kom til Antigua.

Her på Les Saintes gjorde vi ikke så mye mer enn å bade, snorkle og ligge i hengekøyene. Livet var herlig!

5 Nye reisebrev er lagt inn. Alt fra Atlanterhavskryssing og til Dominica.

Dominica. Port Mouth.

Vi kom til Port Mouth den 01.02.09. Her er det kjempe fint og vi storkoser oss. Vi har møtt igjen Lauri og Anina, som vi også har vært på biltur med. Bilturen førte oss inn i jungelen og rundt om på øya. Vi har til og med fått badet i midt inni jungelen i ”Emeral pool” Mer om det kommer senere. Vi har blitt kjent med et hyggeligt par fra Cannada som har seilt i 9 år, men som nå skal hjem.

I dag dro vi bort til noen Norske som er ombord i båten Amor Fati. De har har tre unger, og en av de er en jente på Frida sin alder. Det er koseligt å endelig treffe noen norske på vår alder, for det har vi ikke sett mye til. Senere i dag var vi ungene på filmkveld hos Amor Fati. da var vi en 9 stykker. Traff da de to guttene på båten EmBlem, der er det en gutt på Frida sin alder. Det er finå kunne prate norsk igjen med andre ungdommer, for det har det ikke blitt så alt for mye av, går mest i engelsk.

Vi har vært på tur i miniamazonas her også, og der så vi en Boaconstriktor, som er en kvelerslange. Som sagt så kommer det mer om dette litt senere.

Dominica- Roseau

Dominica. - Roseau.
Vi kom til Dominica den 24.01.09. Da vi seilte inn kom det en ”Boatboy” i møte. En Boatboyer en mann som lever av å hjelpe båter som kommer inn. De gir deg moringplass, kjører deg til steder, prøver å selge turer, og mer. Vi var heldig med vår Boatboy, han var hyggelig og morsom og het Pancho, snakket veldig fort og tøyset hele tiden. Han prøvde å selge oss en del ting, men endte opp med å gi oss det.

Dominica er et selvstendig land. De snakker engelsk her, og har noen andre stamspråk også. Det er bare mørke mennesker her. Dominica er en fattig øy, og det eneste de tjener på er vann og naturen. Heldigvis er naturen tatt godt vare på her, og det er lite med hoteller og fabrikker som ødlegger landskapet. Der vi lå for moring først, var det hele 39 meter dypt. Det er ikke mange ankringsmuligheter her, for det går ganske rett ned i vannet. På Dominica er det bare to byer du kan ankre opp utenfor, nemlig Roseau og Port Mouth.

Landet Dominica er veldig frodig. Det har hele 365 elver, og jungel er det over alt. På øst siden er det mange hvite strender, men det er nesten umuligt å seile på den siden.

Vi dro på markede her en dag. Der var det masse forskjellig frukt og grønnsaker. Folkene som arbeidet har var veldig hyggelige, og vi pratet med mange folk. En jente og en gutt på 10 år var veldig ivrige med å prate med meg og Frida. Og de lurte veldig på hvorfor Frida hadde blondt hår og jeg brunt. Da måtte vi forklare at i Norge hadde vi mange forskjellige hårfarger og sånt, da forsto de. Vi fikk vite av en pratsom dame at det var karnevalåpningen samme dag. Så den bestemte vi oss for å dra på alle fem. To jenter litt eldre enn oss, som vi pratet med på markedet, hadde veldig lyst til å bli kjent med oss, så vi håpet å se dem på Karnivalet.
Det var litt av et intrykk på markedet. Alle var så vennlige og alle ville prate. Mange var fattige, men de smilte og strålte alikevel.

Karnevalet var noe for seg selv. Det var masse forskjellige kostymer og masker der. Noen var kledd som skjeletter, andre som Karibindianerne, med svart gjørme på kroppen. Helt fremst satt Miss Dominica 2008 på et lasteplan. Hun hadde også blitt kåret til Miss Karibien. Etter henne kom det biler med deltagere for i år, voksene, ungdommer, og barn. Musikk var det over alt, og det var masse liv der.

Senere på kvelden var det fest på en stadion, der var vi også. Det ble spilt musikk og danseoppvisninger. Litt for mange taler kanskje. Så var det tid for ”missene.” Først kom barnegruppen med 7 jenter, staset opp i kjole og høye hæler. Det var helt sprøtt å se på at de sto på senen og holdt ”stem på meg talene sine.” Slik lød det: ” Hello Ladies, and gentleman, girls and boys. My name is --- and I am 10 years old. A beautiful, intelligent and a self-confident girl. Come and vote for me and my 6 beautiful sisters. Miss it, and blame no one then your self.” Nesten slik lød hver tale, med en så fisefin aksant at det nesten var morsomt å høre på.
Karnevalet var morsomt å se på, og en fin opplevelse, men missekonkuransen sier jeg ikke noe mer om.

Lauri og Anina i båten Aliisa som vi møtte for første gang i Falmouth kom hit til Roseau med buss fra Port Mouth. Derfor drar vi til Port Mouth på Søndag den 01.02.09 for å møte de igjen. Vi har hørt rykter om et beachparty der også, så det skal bli koseligt.
Etter 3 dager i Roseau dro vi til Portmouth.

Martinique - St-Pierre.

Vi kom inn til St-Pierre den 24.01.09, dette ble det siste stoppet på Martinique, og et veldig lærerikt stopp.
St-Pierre er en fattig by, og den har litt av en historie bak seg. Byen var hovedstaden på øya før. Vulkanen Montagne Pelee hadde et stort utbrudd i 1902. Dagen utbruddet skjedde var det en stor festival der, folket visste at det kom til å skje et utbrudd snart. Derfor hadde det reist hele 1000 mennesker fra øya, men de fleste valgte å bli. Utbruddet kom denne dagen da festivalen var, det utslettet hele byen og mer, hele 29 000 mennesker døde. I dag er det 6000 som bor i St-Pierre. Skip som lå fortøyd rakk ikke engang å ta opp ankeret før lavaen sprutet ut av vulkanen, de brant rett å slett ihjel. Historien sier at bare et menneske overlevde her i byen. Det var en fange som satt i en liten fengselcelle her. Han satt der i 3 døgn etter utbruddet før han ble funnet. Mat hadde han ikke og det eneste vannet han drakk var det som rant ned veggene. Senere ble han sendt rundt på sirkus for å vise fram de mange brannsårene han hadde fått iløpet av utbruddet. Det var en prest som fant han, og kirken kalte det et under. Men det hadde vel vært et større under om 28999 mennesker hadde overlevd og bare en drept...?
I dag er det et observatorium her som overvåker vulkanen fordi den fortsatt er aktiv. Vulkanens siste utbrudd var i 1929.

Mamma og vi ungdommene var på museum her. Der ble vi fortalt byens historie. Det var et ganske lite museum, men vi lærte mye. Rundt omkring var det bilder av byen før og etter utbruddet. Det var også bilder av folk som hadde brent ihjel eller blitt dekket av lava. Midt i museumet sto det en kirkeklokke, den var smeltet på ene siden, men var like hel på andre siden. Det var også ting som hadde blitt funnet etter utbruddet som lå her på museumet. Dokker, servise, lysbærer, pistoler og til og med kaffe, havregryn og brød sto utstilt her.
Etter museumsbesøket dro vi til det gamle teateret, som det bare var ruiner igjen av. Vi var også ved fengselsruinene, og cellen/det lille huset som den overlevde hadde vært i var like helt. Vi var inne i den også.

En av de andre dagene vi var her gikk vi tur. Da hadde vi jungel på begge kanter, og lianer som hang ned på veien ble prøvd ut. Vi var helt oppe ved en Mariastatue som står på en topp i enden av byen. Derfra var det flott utsikt.

Det var også en fin strand her som vi var på noen ganger. Det går nok ikke en dag uten at vi bader, så det er også flott når vi ankrer opp, da kan man bare hoppe ut i vannet når som helst.
Vi forlot Martinique den 24.01.09, etter 22 dager på den interessante og vakre øya.

Martinique- Le Marin til Fort de France.

Martinique er en vakker øy, med høye fjell, flotte ankringsmuligheter og mye vegitasjon. Martinique er et land underlagt Frankrike, så alle snakker fransk her, og det er både mørke og lyse mennesker her. Øya er 80 km lang, vi seilte bare på vest siden av øya, for på atlanterhavssiden er det nesten ingen som seiler, det er alt for værhardt der, selv som det er den fineste delen av øya.

I Le Marin dro vi ungdommene på en liten tur med gummibåten. Da fant vi en liten elv som rant ut i fjorden. Innover der rodde vi ca 1 km, og det var litt av en opplevelse. På begge sider var det skog/jungel. Elva var ca 4 meter på det bredeste og lenger inn var det bare 2 meter. På trærne klatret det krabber. Det hadde vi ikke sett før! Halvveis rodde vi forbi en brygge og en liten robåt. Over oss hang det greiner fra trærne, og noen ganger måtte vi dukke unna trær som hang over elva, for å komme vidre. De voksene dro også inn hit dagen etter.
Audun takket for seg etter noen dager i Le Marin, synd han ikke fikk være med på seilas videre oppover. Han har vært til svært stor hjelp og glede over Atlanteren og ikke minst i to uker før vi dro fra Puerto Mogan.

Det var godt å komme vekk fra tjas og mas i Le Marin og til rolige Saint Anne. Det var et flott sted, og det lå ikke så mange båter der som i Le Marin. Le Marin er jo tross alt den største marinaen og ankringsplassen på Martinique. Her i Saint Anne er det en flott hvit strand, som vi var mye på. Vi hadde en tur opp til en gammel friluftskirke her også, og derfra var det en fin utsikt. Det var også en internettkafe her, som en morsom og distré franskmann dreiv.

Etter en stund i Saint Anne, dro vi vidre oppover langs vestkysten av Martinique. Da vi seilte forbi Diamond Rock, som er en bitte liten øy som står opp av vannet som en diamant, så vi en skilpadde, det var første gangen på turen, så det var morsomt. Vi hadde helt topp vær på den 2 timers turen til Grande Anse d'Arlet.

Etter en natt i Grande Anse d’Arlet, krysseilte vi til Anse Noir, som alle syntes var det fineste stedet vi hadde besøkt på Martinique. Det var et bitte lite sted som består av en liten bukt der det bare lå 3 andre båter. På land var det et hus, og en brygge. Sanden her var svart, det er der navnet kommer inn. Noir betyr svart. Rundt bukta på begge sider var det berg og rett inn var det jungel. Dykkemulighetene var kjempe bra, for rett utenfor der vi lå var det masse rev. Der var det alt fra gule til blåe og lilla fisker. Vannet var helt krystallklart. Vi hadde funnet nok et paradis. Det gikk en trapp opp fra stranden som førte til en fantastisk utsikt, og på andre siden var det en liten landsby. Sivert, Frida, mamma og jeg gikk tur opp der, og fant et flott sted der det gikk en kløft innover landskapet, med rev på siden og helt klart grønt vann.

Anse Mitan var neste stopp. Her ble vi noen dager. Sivert og jeg svømte inn til stranda her, og der var det masse fine fisker. Vi fikk også sett en Baracuda på 2 meters avstand, havets gjedde. Vi møtte et norsk par her, som mamma hadde pratet med en gang før. Vi har ikke sett mange norske her på Martinique, så det var koselig. De hadde vært med på ARC’en.
En dag dro vi inn til Fort de France som er hovedstaden på øya, og som ligger rett på andre siden av fjorden fra Anse Mitan. Vi tok en båt hit som var ganske forfallen, men som fungerte som hurtigbåt her. Styrhuset der styrmannen satt var helt åpent, og da så vi noe som forskrekket oss alle. Styrmannen satt lent bakover i setet, styrte med beina, røyket og snakket i telefonen. Hadde dette vært i Norgen hadde han nok ikke hatt denne jobben lenge, men kulturer er jo forskjellige.

Fort de France var en stor by, og den var fin på sitt vis. Desverre var det mye rusproblemer her, og det er trist å se på. Det ødla en del av det gode innttrykket vi hadde fått av Martinique tidligere, og jeg synes det er synd at det skal være sånn. Vi dro til en kunstskole her og så på den, det var et flott byggverk, men var på vei til å forfalle. Det samme var det med kirken her, som hadde et fantastisk stort spir, og en flott park på framsiden av den. Vi gjorde en del shopping her også. Og det tror jeg var første gangen hele familien handlet klær i samme butikk, samtidig.

Dagen etter byturen seilte vi inn til Fort de France. Kartplotteren funket ikke, vi trodde den var ødelagt, men heldigvis var det bare noen ledninger som måtte repareres.

Sivert, mamma og Frida tok seg en tur til et museum og på biblioteket. Biblioteket i Fort de France ble oppført i forbindelse med verdensutstillingen i Paris i 1889 og er et spennende bygg.
En dag så vi plutselig en kjent norsk båt, det var båten Serandipity, Hugo og Cecilie som vi for første gang møtte i Sines, og ble bedre kjent med i Las Palmas. De skal være borte i 3 år, og seiler sørover nå, så vi vinket farvel til dem da vi dro videre nordover.

Atlanterhavskryssingen

Den 12.12.08 seilte vi ut fra Puerto Mogan og satte kursen mot Martinique. Humøret var på topp, og på kaia sto noen vi haddde blitt kjent med og vinket farvel. I nett bakerst på båten hang det masse frukt og grønnsaker og spekeskinken hang over byssa.




Vi var 6 personer om bord. Audun, pappa og Sivert tok 4 timers vakt hver. Tilsammen 8 timer hver i døgnet. Så det gikk kjempe bra, vi hadde tre stødige styrmenn + Frida som styrte innimellom. Mamma sto mest for matlagingen ombord, ikke snakk om at det skulle være mat på boks i 3 uker. Vi spiste masse god mat, til tross for at det var en del rulling, klarte hun det bra. Frida og jeg ryddet og vasket, for det blir fort rotete og skittent i en liten båt på bare 38 fot.



Ukene gikk utrolig fort. Og dagene gikk med til mye lesing, prating, litt lekser for skoleeleven vår, og musikk ble det hørt mye på under nattevaktene.

Det var en rar følelse å være bare båten og havet. Men samtidig var det også godt og avslappende. Vi hadde en del vind den første uken, men etterhvert roet det seg litt mer ned, og det ble mer stabilt da vi kom oss inn i pasaten. Noen ganger seilet vi for bare 2 kvadratmeter seil i hele 6 knop. Før vi dro hadde vi lagd et solseil som også fungerte som regnsamler , vi hadde jo lest og hørt at det stadig vekk regnet mye der ute. Dagene gikk, men vi hadde bare hatt små regnskurer. En squall er en kraftig regnbyge med kraftig vind i forkant. Hver gang disse kom reduserte vi seil pga vinden. Vi visste også at i disse regnskurene kunne man dusje i fordi de var så kraftige, så shampoflaska lå alltid klar ute. Men hver gang en squall kom, gikk de rett forbi. Det var som om vi seilte i en tunell, og hver gang en squall kom gikk den til side. Vi hadde heldigvis nok vann, for det vi samlet opp fra regnskurene var ikke mer en 1 liter.


Etterhvert som dagene gikk merket vi også mer og mer til varmen. Vi kastet det ene plagget

etter det andre, og til slutt gikk vi bare rundt i undertøyet døgnet rundt. Dyner ble også lagt vekk, og det er ingen av oss som har brukt genser eller bukse siden Europa.


Vi fikk ikke så mye fisk på turen. 3 gullmakrell var alt, men de var også gode da. Vi hadde noen sværinger på kroken, men de beit av snøret før vi fikk de inn. Flyvefisk ble observert hver dag, og hver morgen fant vi alltid noen som hadde landet på dekk. Flyvefiskene flyr ofte i flokk eller skal man kalle det stim? De flyr ihvertfall opptil 50 meter, litt over vannflaten. Noen er så små som bare noen få cm, og de største vi så var ca 25 cm. De var et morsomt syn. Vi hadde også flyvefisk som krasjet i bommen.


Juleaften ble feiret med pinnekjøtt til middag. Frida og jeg hadde lagd havremakroner og marsipan så det ble servert til desert. Vi pyntet også i båten, og masta som går ned i salongen ble årets juletre. Det ble en anderledes julaften i år, som kommer til å huskes resten av livet, det er hvertfall sikkert. På nyttårsaften var det bare 2 dager igjen til vi var framme, og alle gledet seg masse til å sette beina på fast land igjen.


Vi fikk mange tekstmedlinger og det var også en del som ringte oss på sattelitttelefonen. Det var ekstra hyggelig, så vi takker alle som sendte oppmuntrende meldinger til oss.


Vi kom fram til Le Marin på Martinique den 02.01.09. Etter 21 dager på havet. Vi så land på morgenkvisten og kom inn til havn i 10 tiden lokaltid. Det er utrolig å tenke på at vi faktisk har seilt over hele Atlanterhavet. 2848 nm hadde vi seilt!


Da vi kom fram hadde vi igjen 30 liter vann på tanken, og 30 liter drikkevann. Vi hadde brukt 220 liter drikkevann på turen, og til annet brukte vi 250 liter vann.