Nord Irland og Irland.

Etter Caledoniakanalen har vi hvert på mange småsteder og noen store byer som; Corpak, Oban, Lowmanlandsbay, Isle of Jura og Port Ellen.

Den 19.08.08 seilte vi inn til Bangor, i Irland. Bangor er en by som ligger utenfor byen Belfast, hovedstaden i nord-Irland. Marinaen her var utrolig stor, den største hittil. Her ble vi noen dager, og bytur til Belfast måtte det jo bli. Vi tok toget til hovedstaden, og stedet minnet oss litt om Oslo da vi kom ned fra togstasjonen. Parlamentbygningen ble stoppestedet der vi spiste matpakken, og været var ikke til å klage på. Rundt plenen som lå foran parlamentbygningen var det satt opp massevis av bilder av forskjellige familier fra verden. Dette var et prosjekt, men bare noen av bildene var her. Vi fikk sett på alle bildene som var der, det er store forskjeller i verden.

Den 23.08.08 kom vi til Howth som er en liten by som ligger uten for Dublin som er hovedstaden i Irland. Her ble vi værende noen dager, pga dårlig vær. Det ble en liten kveldsvisitt inn til Dublin, der vi blant annet fikk sett et enormt høyt tårn, som sto midt i byen. Dette var minst 100 meter. Howth var en by med mye liv, til tross for at det var en ganske så liten by. Ved marinaen var det familiedag med musikk, aktiviteter og regatta. Senere på kvelden kom det også en båt inn som hadde vært på jordomseiling. De hadde vært borte hele 9 og et halvt år. Vi fikk endelig opplevd litt levende Irskmusikk på en liten pub, med flere instrumenter som fele, gitar, fløyter og mandolin. Virkelig en fin opplevelse! Det ble en strand tur også, der var det utrolig mange grotter her og klipper. Da vi hadde brukt en god stund på å kave oss forbi glatte steiner og klipper, fant vi ut at vi måtte gå hele veien tilbake fordi dette var en blindvei, og vi hadde ikke all tid på oss, fordi det flødde nemmelig. Men vi kom oss nå tilbake, med litt våtere sko enn vi hadde kommet i.

28.08.08 seilte vi inn til Waterford etter et fint seilas med masse god vind. Havnesjefen her sa at det ikke ofte kom seilbåter inn her, pga at det var så lavt vann og så mange sandbanker, men hvis vi holdt oss til leia så gikk det bra. Vi gikk rett forbi en diger sandbanke med masse sel på. Og turen gjennom leia hadde gått strålende hittil. Men så plutselig målte ekkoloddet 3 meter, så 2 og så sa det pang! Vi viste at det ikke var noe farlig å gå på grunn her pga all sanda, og heldigvis flødde det også, så etter noen forsøk så kom vi oss løs tilslutt. Resten av turen inn til havna fikk vi følge med en båt som hadde vært ute og sanket skjell. Vi gikk forbi en fiskerbåt til som hadde satt seg på grunn, men jeg tror deres situasjon var litt mer uheldig enn oss, de satt bom fast.

Vi hadde lagt til kai ved en fiskerkai, men etter å ha pratet med fiskerne der, blr vi rådet til å ankre rett ute i elva. Det var nemmelig fult av rotter på land. Vi fulgte rådet deres uten å nøle, og fikk ankret opp 50 meter lenger ut. Natten i Waterford var ikke noe hyggelig opplevelse. Halv 3 ble alle vekt av et forferdelig leven, over oss gikk det et hellikopter og lyste over alt. Dette var et redningshellikopter, på land gikk det flere folk med lommelykt og i elva kjørte det en båt fram og tilbake med lommelykter. Over VHF`en fikk vi høre at det var 7 ungdommer som hadde vært i lag ved broa her, og så hadde en hoppet. Det var ikke en hyggelig opplevelse og letingen pågikk i en time. På tross av all bråket av hellikopteret som gikk rett over oss, sov faktisk Sivert i sin dypeste søvn hele tiden. De fant ikke mannen som hadde hoppet.

Det er Fredag den 29.08.08 i dag. Vi er på et sted som heter Kilmore, siste stedet i Irland. I morgen setter vi kursen mot sør-England. Det tok oss litt lenger tid langs Irskekysten enn vi trodde, pga enten lite vind, feil vindrettning eller motstrøm. Her har vi møtt enda en båt fra Norge, som er på langtur. De kommer fra Oslo, og skal samme rute som oss. Båten heter forresten Kajsa. Vi har også møtt noen tyskere som vi har hatt følge med i en ukestid. Vi har spist middag med de ombord hos oss to ganger, de er virkelig hyggelige, men de er bare på ferie da, så vi blir å skille lag om noen dager.

Caledoniakanalen

Du trodde kanskje vi hadde blitt tatt av skjøuhyret i Loch Ness nå, siden vi ikke har skrevet på en stund, men det har vi altså ikke.
Torsdag formiddag 07.08.08 kom vi inn i Inverness fjorden, og la oss til ved en ventekai før vi kunne komme inn i Caledoniakanalen. Til tross for at Invernessfjorden er kjent for sitt rike dyreliv, så vi ikke ett eneste tegn til noen dyr i sjøen, ikke engang en delfin.

Så fort vi hadde kommet til sealocken kom det en en hyggelig dame og sa at vi kunne få gå inn med engang. Vi hadde jo aldri gått igjennom en sluse før, så dette var nytt for oss. Men vi kom oss da igjennom til slutt.
Sluse systemet er stort! Når man kommer inn i en sluse så lukkes en port bak deg. Deretter åpnes noen sprekker i porten ovenfor deg, og vann fosser inn i slusen. Etter alt vannet har strømmet inn og er høyt nok for neste sluse, åpnes den neste porten og man kan gå videre. Vannet kommer fort og har man ikke fortøyd båten ordentlig, kan dette få følger, særlig hvis det blåser. En cabin-cruser, eller høyball som vi kaller det hadde ikke fortøyd ordentlig. De hadde satt en liten gutt-unge på land, og han hadde altså fått oppgaven i å holde båten på plass. Oppgaven viste seg å bli både for stor og tung, og båten fløt hit og dit. Heldigvis for både gutten og andre kom den en mann fra båten bak for å hjelpe, og de fikk dratt båten på plass, og det hele fikk en “happy ending“.

Det var en spesiell opplevelse å seile inn i Clachnaharry. For første gang seilte vi med “Yr” i ferskvann. Sommerværet fra shetland hadde tatt oss igjen og seildressene ble erstattet med litt mer sommerlige klær. Vi har også truffet noen andre langturseilere, som bor ombord i seilbåten Røvær, fra Norge. Og vi håper selvsakt å treffe på de og andre langturseilere flere ganger.
Fredag fortsatte vi ferden gjennom Caledoniakanalen, og vi krysset halve Loch Ness. Jakten på Nessi lyktest vi ikke med, men vi fant et koselig lite sted der vi gikk inn til en liten brygge. Stedet var omringet av skog, og små øyer litt bortenfor, for å komme til øyene måtte man vasse over noen elver som var omringet av skog. Rett og slett en liten forsmak av jungelen. Turens første hjemmelagde pizza ble intatt om bord med stor suksess.
Dagen etter seilte vi gjennom resten av Loch Ness, og la oss til kai med Fort Augustus. Her ble det et langt bad i selveste Loch Ness.

Søndag gikk vi opp noen få sluser bare noen hundre meter ovenfor der vi hadde ligget dagen før. I dag hadde vi tenkt å gå å se på et kloster, som vi hadde sett da vi seilet inn dagen før. Mamma gikk mens vi tre syklet, men etter vi hadde sittet på en flott plen i en stund hadde mamma fortsatt ikke kommet. Plutselig kom hun løpende mot oss og sa at det var privat! Dette var et slags slott som rike folk leide i feriene. Hun hadde nemmelig blitt stoppet av en vakt der, mens vi andre bare hadde syklet rett forbi uten at han hadde sett oss. Når jeg tenkte meg om så var det jo fryktelig fint her, og vi burde skjønt det, for det sto flere jaguarer på parkeringsplassen, folk så rart på oss, og jenteungene løp rundt i litt for fine kjoler til å være almindelige folk som var og så på bygningen. Vi fikk kommet oss ut og var nokså flaue da vi gikk forbi vakten og unnskylte oss.

Da vi skulle starte fra Fort Augustus, fikk vi ikke start på motoren. verken kjærlighet eller godsnakk hjalp, og pappa måtte ty til mekking. Hele to dager tilbrakte han i motoren. Men som så mye annet løste dette seg også. Vi dro videre på tirsdag den 12.08.08 til siste stoppested før de siste slusene, Nemmelig Gair Lochy. Det sto i en losbok at Gair Lochy var et koselig by, og da vi kom dit spurte mamma en mann om hvor landsbyen lå. Mannen så rart på oss og spurte “What village??”. Det som Losen deffinerte som en liten landsby viste seg og være 3 hus ved en elv. På vei til Gair Lochy fulgte vi turens hittil smaleste og mest idyligste elv. Elven var innramemt med busker og trær som sto helt ved vannskorpa, og det var bare noen få meter fra båten til land på begge sider. På kvelden var vi ombord hos noen amerikanere i båten Night Watch, disse har vi truffet på helt siden Lervick.

Neptun staircase var neste dagens oppgave. Neptun staircase er kanalens største slusetrapp på 8 sluser. Vi jompa ned hele trappa iløpet av en time, og nå var vi endelig kommet ut i saltvann igjen. Nå hadde vi gått tvers igjennom hele Scottland.

Fair Isle, Wick og Inverness.

Søndag 03.08 kl 09:00 dro vi fra Lerwick på Shetland, og etter 7 timers røff seilas med kraftig strøm i havet og sjø over båten hele tiden, kom vi endelig fram til et koselig lite sted som heter Fair Isle. Vi gikk inn på nordsiden av øya til Nordhavna som er en trang liten kjeile. Og på vei inn gikk vi forbi masse små og store grotter. Rundt båten samlet det seg masse små lundefugler.

På Fair Isle bor det 69 mennesker. Antall dyr og fugler som er her er sikkert mange 1000 ganger mer. Det er en liten skole her med 8 elever fra 5- 12 år. Og tro det eller ei så er det faktisk en liten flyplass her også. Når barna blir ferdige med barneskolen,-r de 12 år, og da må de ta ferja “Good Shepeard”-en ombygd fiskebåt som går en gang i uken til Lerwick. Der bor da barna i 3 uker på internatskole, og så kommer de hjem igjen, og er sikkert hjemme en stund før de så drar tilbake igjen.
Det er sikkert ikke bare, bare å bo på denne lille øya. Men en ting skal være sikkert, det er en fantastisk natur her, med masse forskjellige dyr, som villkaniner, sauer, kuer, hester, mange forskjellige typer fugler og sikkert enda flere dyr som vi ikke har sett i løpet av vår lille tur rundt på øya.

Mandag 04.08 dro vi fra øya. Før vi dro hadde noen sveitsere, som lå med sin seilbåt ved siden av oss, avtalt at vi skulle ta bilde av hverandre når vi var under seil. Så da ble det en liten fotosession med bergene som bakgrunn mens vi seilte ut fra Fair Isle. Bildene får vi på epost.
Etter et langt seilas og som også var den siste seilaset i Nordsjøen så langt, kom vi fram til Wick som ligger helt nord-øst i Scotland.

Wick er en gammel by, som på 1800-tallet var den største fiskeribyen i Storbritannia. Det kunne være tusen båter i havna og da var det mulig å gå tørrskodd tvers over havna.
Den neste dagen fikk vi vite mer om historien til Wick da vi besøkte Heritage museum. Her fantes det alt fra 50 000 bilder, motorer, fyrlykter, historie om silderøyking, illustrering av en fattige fiskefamiliers hjem, og en rik fisker familiers hjem. Dette var et virkelig innholdsrikt museum, og det var drevet på frivillig basis.

Onsdag kveld den 06.08 satte vi kursen inn mot Inverness, og til den 50 nm lange Caledoniakanalen, som går tværs igjennom Scotland. Caledoniakanalen inneholder 29 sluser og 10 svingbroer, som skal ta oss opp og ned til Irskesjøen. Men først skal vi finne uhyret i Loch Ness, vi har nemelig ekkolodd i begge ender av båten, og flere fiskestenger. Så vi skal nok finne den.;)

Fra Måløy til Shetland

Kl. 15.00 på søndag 27.07 dro vi fra Lepsøy. Turen var i gang. Planen var å gå rett ut i Nordsjøen og gjøre som vikingene, nemlig håpe på å treffe Shetland… men etter å ha gått noen timer bestemte vi oss for å gå inn til Måløy. Vi lå en dag i Måløy før vi skulle starte over. Måløy er en av gjestehavnene for årets “Tall Ship Race” og det flagret med salutter og nasjonalsanger etter hvert som skipene som deltok kom inn.

Tirsdag 29.07 kl. 08.45 dro vi fra Måløy og startet seilasen over til Shetland. Om det finnes noe som heter værguder, hadde de i allefall vært snille med oss, Nordsjøen var blikk-stille hele tirsdagen. På onsdagen frisket det litt til, og vi hadde fin vind resten av etappen. Vi hadde regnet ut og tippet at vi kom til å se land ved 3 tida på ettermiddagen, men da klokken var 8 på kvelden så vi fortsatt ikke land, grunnen var så enkel som at det lå tåke både rundt oss og Shetland. Men vi kom da fram til slutt, og kl 22:45 klappet vi til kai i Lerwick.

Den neste dagen ruslet vi rundt i byen for å utforske stedet, og vi merket fort at folk var hyggelige her, nesten alle sammen hilste eller smilte når vi gikk forbi. Det er litt annerledes enn i Norge. På kvelden dro vi på Hays Dock Cafe Restaurant på Shetland museum for å feire bursdagen til Sivert og Kaisa. På veien fikk vi hilst på noen nysgjerrige kobber som lå og latet seg i vannet med kaia.

På restauranten var det en hyggelig servitør, og vi fortalte henne om at vi skulle være ute å seile i et helt år, etter en del prating, tilbød hun seg å kjøre oss til andre siden av øya så vi kunne få se ponnier, få klatre og sett mer av øya. Hun sa det var helt fantastisk natur der, så dit måtte vi bare dra. Så i morgen skal vi til museet og noen av oss blir vel med på en liten biltur til andre siden av Shetland.