fredag 22. august 2008

Caledoniakanalen




Du trodde kanskje vi hadde blitt tatt av skjøuhyret i Loch Ness nå, siden vi ikke har skrevet på en stund, men det har vi altså ikke.
Torsdag formiddag 07.08.08 kom vi inn i Inverness fjorden, og la oss til ved en ventekai før vi kunne komme inn i Caledoniakanalen. Til tross for at Invernessfjorden er kjent for sitt rike dyreliv, så vi ikke ett eneste tegn til noen dyr i sjøen, ikke engang en delfin.


Så fort vi hadde kommet til sealocken kom det en en hyggelig dame og sa at vi kunne få gå inn med engang. Vi hadde jo aldri gått igjennom en sluse før, så dette var nytt for oss. Men vi kom oss da igjennom til slutt.
Sluse systemet er stort! Når man kommer inn i en sluse så lukkes en port bak deg. Deretter åpnes noen sprekker i porten ovenfor deg, og vann fosser inn i slusen. Etter alt vannet har strømmet inn og er høyt nok for neste sluse, åpnes den neste porten og man kan gå videre. Vannet kommer fort og har man ikke fortøyd båten ordentlig, kan dette få følger, særlig hvis det blåser. En cabin-cruser, eller høyball som vi kaller det hadde ikke fortøyd ordentlig. De hadde satt en liten gutt-unge på land, og han hadde altså fått oppgaven i å holde båten på plass. Oppgaven viste seg å bli både for stor og tung, og båten fløt hit og dit. Heldigvis for både gutten og andre kom den en mann fra båten bak for å hjelpe, og de fikk dratt båten på plass, og det hele fikk en “happy ending“.


Det var en spesiell opplevelse å seile inn i Clachnaharry. For første gang seilte vi med “Yr” i ferskvann. Sommerværet fra shetland hadde tatt oss igjen og seildressene ble erstattet med litt mer sommerlige klær. Vi har også truffet noen andre langturseilere, som bor ombord i seilbåten Røvær, fra Norge. Og vi håper selvsakt å treffe på de og andre langturseilere flere ganger.
Fredag fortsatte vi ferden gjennom Caledoniakanalen, og vi krysset halve Loch Ness. Jakten på Nessi lyktest vi ikke med, men vi fant et koselig lite sted der vi gikk inn til en liten brygge. Stedet var omringet av skog, og små øyer litt bortenfor, for å komme til øyene måtte man vasse over noen elver som var omringet av skog. Rett og slett en liten forsmak av jungelen. Turens første hjemmelagde pizza ble intatt om bord med stor suksess.
Dagen etter seilte vi gjennom resten av Loch Ness, og la oss til kai med Fort Augustus. Her ble det et langt bad i selveste Loch Ness.


Søndag gikk vi opp noen få sluser bare noen hundre meter ovenfor der vi hadde ligget dagen før. I dag hadde vi tenkt å gå å se på et kloster, som vi hadde sett da vi seilet inn dagen før. Mamma gikk mens vi tre syklet, men etter vi hadde sittet på en flott plen i en stund hadde mamma fortsatt ikke kommet. Plutselig kom hun løpende mot oss og sa at det var privat! Dette var et slags slott som rike folk leide i feriene. Hun hadde nemmelig blitt stoppet av en vakt der, mens vi andre bare hadde syklet rett forbi uten at han hadde sett oss. Når jeg tenkte meg om så var det jo fryktelig fint her, og vi burde skjønt det, for det sto flere jaguarer på parkeringsplassen, folk så rart på oss, og jenteungene løp rundt i litt for fine kjoler til å være almindelige folk som var og så på bygningen. Vi fikk kommet oss ut og var nokså flaue da vi gikk forbi vakten og unnskylte oss.

Da vi skulle starte fra Fort Augustus, fikk vi ikke start på motoren. verken kjærlighet eller godsnakk hjalp, og pappa måtte ty til mekking. Hele to dager tilbrakte han i motoren. Men som så mye annet løste dette seg også. Vi dro videre på tirsdag den 12.08.08 til siste stoppested før de siste slusene, Nemmelig Gair Lochy. Det sto i en losbok at Gair Lochy var et koselig by, og da vi kom dit spurte mamma en mann om hvor landsbyen lå. Mannen så rart på oss og spurte “What village??”. Det som Losen deffinerte som en liten landsby viste seg og være 3 hus ved en elv. På vei til Gair Lochy fulgte vi turens hittil smaleste og mest idyligste elv. Elven var innramemt med busker og trær som sto helt ved vannskorpa, og det var bare noen få meter fra båten til land på begge sider. På kvelden var vi ombord hos noen amerikanere i båten Night Watch, disse har vi truffet på helt siden Lervick.


Neptun staircase var neste dagens oppgave. Neptun staircase er kanalens største slusetrapp på 8 sluser. Vi jompa ned hele trappa iløpet av en time, og nå var vi endelig kommet ut i saltvann igjen. Nå hadde vi gått tvers igjennom hele Scottland.
Vi har i mange år hatt lyst til å gjennomføre en langtur med seilbåt for å oppleve verden. og sommeren 2008 setter vi avgårde på en ett års lang seiltur. Vi skal i denne bloggen skrive litt om livet ombord på en seilbåt og om det vi opplever underveis.