Martinique er en vakker øy, med høye fjell, flotte ankringsmuligheter og mye vegitasjon. Martinique er et land underlagt Frankrike, så alle snakker fransk her, og det er både mørke og lyse mennesker her. Øya er 80 km lang, vi seilte bare på vest siden av øya, for på atlanterhavssiden er det nesten ingen som seiler, det er alt for værhardt der, selv som det er den fineste delen av øya.
I Le Marin dro vi ungdommene på en liten tur med gummibåten. Da fant vi en liten elv som rant ut i fjorden. Innover der rodde vi ca 1 km, og det var litt av en opplevelse. På begge sider var det skog/jungel. Elva var ca 4 meter på det bredeste og lenger inn var det bare 2 meter. På trærne klatret det krabber. Det hadde vi ikke sett før! Halvveis rodde vi forbi en brygge og en liten robåt. Over oss hang det greiner fra trærne, og noen ganger måtte vi dukke unna trær som hang over elva, for å komme vidre. De voksene dro også inn hit dagen etter.
Audun takket for seg etter noen dager i Le Marin, synd han ikke fikk være med på seilas videre oppover. Han har vært til svært stor hjelp og glede over Atlanteren og ikke minst i to uker før vi dro fra Puerto Mogan.
Det var godt å komme vekk fra tjas og mas i Le Marin og til rolige Saint Anne. Det var et flott sted, og det lå ikke så mange båter der som i Le Marin. Le Marin er jo tross alt den største marinaen og ankringsplassen på Martinique. Her i Saint Anne er det en flott hvit strand, som vi var mye på. Vi hadde en tur opp til en gammel friluftskirke her også, og derfra var det en fin utsikt. Det var også en internettkafe her, som en morsom og distré franskmann dreiv.
Etter en stund i Saint Anne, dro vi vidre oppover langs vestkysten av Martinique. Da vi seilte forbi Diamond Rock, som er en bitte liten øy som står opp av vannet som en diamant, så vi en skilpadde, det var første gangen på turen, så det var morsomt. Vi hadde helt topp vær på den 2 timers turen til Grande Anse d'Arlet.
Etter en natt i Grande Anse d’Arlet, krysseilte vi til Anse Noir, som alle syntes var det fineste stedet vi hadde besøkt på Martinique. Det var et bitte lite sted som består av en liten bukt der det bare lå 3 andre båter. På land var det et hus, og en brygge. Sanden her var svart, det er der navnet kommer inn. Noir betyr svart. Rundt bukta på begge sider var det berg og rett inn var det jungel. Dykkemulighetene var kjempe bra, for rett utenfor der vi lå var det masse rev. Der var det alt fra gule til blåe og lilla fisker. Vannet var helt krystallklart. Vi hadde funnet nok et paradis. Det gikk en trapp opp fra stranden som førte til en fantastisk utsikt, og på andre siden var det en liten landsby. Sivert, Frida, mamma og jeg gikk tur opp der, og fant et flott sted der det gikk en kløft innover landskapet, med rev på siden og helt klart grønt vann.
Anse Mitan var neste stopp. Her ble vi noen dager. Sivert og jeg svømte inn til stranda her, og der var det masse fine fisker. Vi fikk også sett en Baracuda på 2 meters avstand, havets gjedde. Vi møtte et norsk par her, som mamma hadde pratet med en gang før. Vi har ikke sett mange norske her på Martinique, så det var koselig. De hadde vært med på ARC’en.
En dag dro vi inn til Fort de France som er hovedstaden på øya, og som ligger rett på andre siden av fjorden fra Anse Mitan. Vi tok en båt hit som var ganske forfallen, men som fungerte som hurtigbåt her. Styrhuset der styrmannen satt var helt åpent, og da så vi noe som forskrekket oss alle. Styrmannen satt lent bakover i setet, styrte med beina, røyket og snakket i telefonen. Hadde dette vært i Norgen hadde han nok ikke hatt denne jobben lenge, men kulturer er jo forskjellige.
Fort de France var en stor by, og den var fin på sitt vis. Desverre var det mye rusproblemer her, og det er trist å se på. Det ødla en del av det gode innttrykket vi hadde fått av Martinique tidligere, og jeg synes det er synd at det skal være sånn. Vi dro til en kunstskole her og så på den, det var et flott byggverk, men var på vei til å forfalle. Det samme var det med kirken her, som hadde et fantastisk stort spir, og en flott park på framsiden av den. Vi gjorde en del shopping her også. Og det tror jeg var første gangen hele familien handlet klær i samme butikk, samtidig.
Dagen etter byturen seilte vi inn til Fort de France. Kartplotteren funket ikke, vi trodde den var ødelagt, men heldigvis var det bare noen ledninger som måtte repareres.
Sivert, mamma og Frida tok seg en tur til et museum og på biblioteket. Biblioteket i Fort de France ble oppført i forbindelse med verdensutstillingen i Paris i 1889 og er et spennende bygg.
En dag så vi plutselig en kjent norsk båt, det var båten Serandipity, Hugo og Cecilie som vi for første gang møtte i Sines, og ble bedre kjent med i Las Palmas. De skal være borte i 3 år, og seiler sørover nå, så vi vinket farvel til dem da vi dro videre nordover.
