Yr på langtur

Framme i Norge!

2009-07-23T06:58:00.001-07:00

Hei!

Nå er vi kommet trygt fram til Norge!! Vi så land kl 22.00 igår, og da vi seilte forbi Sjøsanden i Mandal sto Tuva, Anne, Viktor og Per Einar og vinket og "hoiet" til oss. Vi klappet til kai i Mandal kl 24.00 til champagne og norske flagg.

Frida.

2009-07-20T06:08:00.000-07:00

Ronaldinho

Van Gogh og Pappa

2009-07-20T05:57:00.000-07:00

Mamma med tre staute menn, bl.a Nelson Mandela.

Robbie Williams og Frida

Bob Marley og Frida

2009-07-20T05:50:00.000-07:00

Hei!

kl 5 idag tidelig skjekket mamma og pappa vearet og det var altfor mye vind til at vi ville starte, saa vi utsetter seilasen med 12 timer. Saa vi starter kl 17.00 idag. Regner med aa komme til Mandal natt til Torsdag. Legger ut bilder fra Amsterdam naa.

Frida

På vei hjem.

2009-07-19T13:39:00.002-07:00

Nå ligger vi i en stor marina i et lite sted som heter Makkum i Nederland. Her har de satset mye på turisme. Det er et utrolig flott service-anlegg her, og svømmebasseng har de også. Dette er en båt og camping by. Her blir vi til mandag(imorgen), så setter vi kursen mot Norge! Vi regner med å komme til Mandal onsdag kveld. Det blir deilig å komme hjem!

Ps. Bilder kommer senere, for nettet er veldig ustabilt.

Frida.

Amsterdam

2009-07-19T13:25:00.000-07:00

Vi lå i en marina litt utenfor Amsterdam i 2 døgn. Vi trengte bare ta en liten ferge som tok 5 min for å komme til selve byen. Amsterdam var en veldig fin og stor by. Det krydde av mennesker der, og sykkelister var det tusenvis av. Nesten alle syklet her, og det var ikke bare en gang jeg holdt på å bli nedkjørt av en sykkelist. Det er ikke rart det er så mange som sykler i Nederland, det er jo helt flatt.

Vi fikk med oss det kjente museet Van Gogh hvor det var mange flotte malerier av den kjente kunstneren. Det var artig å se hvordan stilen på maleriene hans forandret seg år etter år. Van Gogh var fattig, og tjente ingenting på maleriene sine, men nå er han verdenskjent! Han hadde mye depresjoner, så han malte mange grå og dystre malerier, men etterhvert begynte han å male fargerike og glade malerier. Van Gogh var i 30 årene da han ble veldig syk, og 37 år da han skjøt seg selv.

Vi var også på Madame Tussaud og det var helt utrolig hvor levende voksfigurene så ut! Der var både Albert Einstein, Nelson Mandela, Robbie Williams, Michael Jackson, Johnny Depp, David Beckham, Ronaldinho, Prinsesse Diana og mange fler. Det var også et rom hvor man kunne gå igjennom hvor det var levende action.

Vi hadde et flott opphold i Amsterdam, og vi kan gjerne tenkte oss å dra tilbake dit.

Frida.

2009-07-19T13:22:00.000-07:00

Hei!

Kaisa dro hjem med fly fra Amsterdam 13.juli, så nå er det jeg (Frida) som må blogge.
Vi er nå i Nederland og har lagt bak oss hele den Nederlandske kanal. Fra Vlissingen til Amsterdam. Det var en spennede opplevelse å gå kanalene i Nederland. Mange steder var kanalen brei, men andre steder var den veldig smal. Vi seilte igjennom trange kanaler som gikk gjennom nabolag, og dette må være første gang vi har sett

YR speile seg i vindusruter.

Frida.

Nederland.

2009-07-09T00:49:00.001-07:00

Nå er vi i de Nederlandske kanalene og Yr flyter atter en gang i ferskvann. Vi kom inn i går kveld, etter et flott seilas med bra vind, men litt for mye regn.

Da vi kom inn i den første slusen sto vi å ventet på at det skulle komme noen å hjelpe oss, men det kom ingen. Vi som har gått hele caledoniakanalen og var vant med å få hjelp i hver sluse, her måtte vi klare oss selv. Det gikk helt fint og når vi er i Amsterdam er vi vel eksperter på det skal du se. Vi kom inn i en liten og koselig marina i helv 9 tiden på kvelden.

I dag går vi videre oppover kanalene, det er flott vær, sola skinner og himmelen er blå, bedre kan det vel ikke bli?

Europakysten.

2009-07-08T00:54:00.000-07:00

Nå er det en stund siden jeg har skrevet her, men her kommer noen setninger om hvor vi er og hvor vi har vært.

Vi kom fram til Spania den 16.06.09 det siste døgnet hadde vi full kuling. Noen ting gikk på havet det døgnet, en fiskestang og en ankerluka gikk med. Men vi har fått ordnet ny ankerluke nå.Vi hadde først tenkt å seile til La Coruña, men været lot oss ikke det, så vi måtte seile inn til Camarinas. En koselig liten by som vi også var i i fjor. Sivert reiste hjem neste dag. Vi har hatt masse bra vær der, og en dag dro vi inn til Santiago. Nydelig by og lett å gå seg vill i gamledelen, der masse gamle hus står tett i tett og danner små trange gater som ligner skremmende på hverandre. Da vi skulle hente pappa som kom etter gikk vi bare i ring. Tre eller fire ganger tror jeg vi paserte samme fontene, men etter endeløs trasking i solsteiken kom vi oss nå endelig ut derifra. Vi var og så Katedralen her, den er litt av et byggverk og en av europas største katedraler.

Ellers ble vi kjent med mange folk i den lille byen Camarinas, både lokalfolk og seilere. De som dreiv resturanten her hadde to døtre på Frida og min alder, det var koselig, og selv om vi ikke prater så bra spansk så klarte vi nå å kominisere med hverandre.

Vi seilte til Camaret Sur Mer etter Camarinas,det tok 3 døgn over Biskaya. Vi byttet alle på å ha vakter, rolige forhold og nesten ikke noe vind resulterte i at vi måtte motre hele veien.

I Camaret Sur Mer koste vi oss, det er en av de fineste stedene her på europakysten synes vi, vi var her i september i fjord også. Pappa drømmer om å få et lite feriehus her, men det blir vel en god stund til isåfall.

Vi har vel egentlig hatt godt vær hele tiden som vi har seilt oppover Europa. Vi har vært innom Guernsey og Cherbourg, begge ganske store byer, men flotte steder. I Guernset kunne man bare gå inn i marinaen på høyvann, pga en liten demning som ligger i åpningen av marinaen. Det er nemlig så stor forskjell på flo og fjære her, så demningen er med på å holde på vannet i marinaen så den ikke går tørr på fjære.

Akkurat nå er vi i den franke byen Dunkerque, en by som er kjent for en dramatisk historie under 2.verdenskrig. 340000 soldater ble evakuert til England i maidagene i 1940, mens tyskerne bombet byen sønder og sammen. Vi var på krigsmuseumet her, det var en lærerik opplevelse. Vi fikk besøk av Hanne her(en venn av Frida) Hun jobber i Belgia nå i sommer og siden vi ikke var så langt fra henne kom hun hit på besøk til oss, det var koseligt å se noen kjentsfolk igjen.

Nå seiler vi opp til Nederland, til Vlissingen. I amsterdam reiser jeg hjem, så da blir det mamma, pappa og Frida som skal seile skuta til Norge.

Terceira.

2009-06-09T10:59:00.000-07:00

Vi prøver å starte over til Spania i morgen. Har funnet ut at dette blir det beste siden Sivert må hjem til landskappleiken. Det tar maks 7 dager over.

Her på Terceira har vi fått oppleve okseløp i gatene. Det var et nokså fredsomt løp, og oksen var også i tau så den ikke kunne løpe alt for langt avgårde. Vi holdt oss unna en stund, og etterhvert ble noen av oss litt med og sto å ventet til oksen kom løpende. Sivert og pappa fikk seg en bra plass, nemlig oppå kassene som oksen ble sluppet ut av. Vi fikk noen flotte vidiosnutter derifra. Frida befant seg på en veranda hos noen lokale og fikk se løpet bra derifra.

Her på Terceira er det 400 okseløp i året! De begynner sesongen i mai og avslutter den i september. Det er mange okseløp per dag!

Sivert og Frida har også vært på en liten fjelltur her, i fantastiske omgivelser. Naturen her er helt fantastisk. Flotte fjell og masse vegetasjon.

I kveld skal vi ut på resturant. Det blir den siste dagen med oss alle, for når vi kommer til Spania drar jo Sivert hjem med en gang. Utrolig hvor fort dette året har gått!

"Vi snur."

2009-06-05T15:02:00.000-07:00

Vi hadde seilt 160 nm da vi snudde. Pappa hadde lastet ned grebfiler og det så ikke bra ut for de neste dagene. To digere lavtrykk var under anmarsj. Vi fikk også en epost fra "Tempest" med værmelding fra en annen kilde, som sa det samme. Kapteinen tok en soloavgjørelse og snudde, nå er vi alle glade for det.
Vi ligger i en koselig liten havn i byen Angra do Heroismo på øya Terceira. Byen ligger på "Unescos verdensarvliste."
Alle var ganske slitene da vi kom inn i dag, så vi har ikke fått sett oss så mye om. Men alle har tatt en dursj her, og dursjanlegget er det fineste vi har vært i på hele turen.

Asorene.

2009-06-03T04:03:00.000-07:00

(Det er føyd til en del her fra 1.gang det ble lagt ut)

Vi har vært på Asorene nå i en uke. Her er det kjempe fint, og vi merker at vi ikke er i Karibien lenger. Det har vært ganske så kaldt her nå og vi har måtte gått i seiljakke og stilongs her. Første dagen vi kom var vi på resturant. Der fikk vi oppleve noe vi aldri har sett før. Vi måtte steke vår egen mat selv. Vi fikk en firkantet basaltstein hver som holdt 500 grader. Så var det bare å steke det du hadde bestilt, det gikk fort og var også utrolig morsomt. Vi har aldri sett dette før, og stedet var utrolig pobulært. Dette var en god foretningside!

Ellers har vi gått på noen turer og vi har vært på biltur her. På bilturen var vi å så på et vulkankrater, men det var så mye tåke der at vi ikke kunne se ned i bunnen som lå 600 meter under oss. Et sted på øya er det en halv øy som ble laget samtidig som mamma. Det var nemlig et utbrudd fra en vulkan under vann for 52 år siden, og lavaen som kom opp lagde et nytt landskap, der var vi også og det var en stor forskjell fra den andre delen av øya som er svært frodig, her var det ikke noe vegetasjon. Litt merkelig var det å stå på fjell som bare var 50 år gammelt, det er ikke mange som har opplevd det.

Vi besøkte også et fyrtårn. Der bodde det 4 familier da utbruddet kom, i hver sin etasje. De to nederste etasjene er fylt av aske og lava. Alle 4 familiene overlevde.

Øya er ikke serlig stor, det finnes et stort vulkankrater på toppen her og noen vulkankratere under vann. Øya er svært frodig og byene her er veldig rene og pene, stor overgang fra karibien.

Vi har også malt vårt maleri på en murvegg her. Ingen seilere forlater Horta uten å male noe på molloen. Vi fikk oss en fin plass på molloveggen og malte sameflagge og båten vår med mannskap. Var det ikke fint å se på så ble det nå hvertfall et morsomt maleri. Vi har heller ikke sett noen sameflagg som er malt før her.

Det ligger masse norskebåter her nå, noen dro i går og noen drar i dag, bladt annet vi. Håper vi får en fin vind så vi kommer oss til England, kan jo hende vi ender opp i Spania, hvem vet? Vi prøver hvertfall å komme oss til England. Sivert skal jo hjem om 2 uker, til landskappleiken.

Atlanterhavet. Fra St.Martin til Asorene.

2009-06-03T03:42:00.000-07:00

Vi forlot Karibien den 8.mai. Kryssingen til Asorene tok 19 dager, det er litt treigt men vi er fornøyd. Dagene gikk med på å lese, høre på musikk og prate. Fiskelykken våres var ikke akkurat stor, men vi håper å få litt fisk på vei til england. Vi hadde en del blandet vær over. En uke hadde vi sol, null vind og ingen bølger. Det var en merkelig følelse å være midt på atlanteren uten noen bølger, havet var helt oljeblankt. Den uken var avslappende å vi fikk tørket en del klær og madrasser som hadde blitt våte etter at en luke ikke var blitt lukket ordentlig. Men så etter bare noen timer fra det hadde vært vindstille ble det bølger og vinden kom.
Vi hadde en del vind en stund og bølger, men vind er bra, for vi hadde jo gått for motor en god stund. Noe vi også fikk opplevd på atlanteren var en skypumpe. Sivert som hadde vakt da ropte på oss å lurte på hva det var. Han så nemlig bare masse sjø som ble pisket opp i havet, ca 2 nm ( 4km) fra oss. Men etterhvert så vi alle opp, og der så vi en skypumpe som slynget seg opp til skyene ca 200 meter høy. Da fikk vi fart på oss og fikk ned alle seilene. Det var en ekkel opplevelse da den kom mot oss, men så snudde den heldigvis og forsvant. vindhastigheten inni en slik skypompe kan bli langt over 100 knop, vi er glad den ikke nådde oss.

Ellers seilte vi sammen med båten "tatt av vinden" en god stund, og vi prøvde å unngå lavtrykket som lå i atlanteren. Vi slapp ganske bra unna det, men andre norske båter var litt mer uheldig og kom midt i det. "Tatt av vinden" ga oss gode værmeldinger.
Vi så mye portugisiskekriksskip der ute, og ingen fikk noe særlig lyst til å bade da. Maneten er kan være dødelig.

Frida, Sivert, pappa og mamma skiftet på å ha vakter og jeg tok noen få vakter da det trengtes, ellers sto jeg mest for vasking og holde orden ombord. Frida hadde sine første nattevakter alene og styrte båten for hånd uten problemer i 20 knop vind.
Alle var glade da vi endelig kom fram Onsdag den 27.mai og la oss til kai. Nå ligger det en hel flåte med norske båter i horta, og flere kommer det også.

St-Martin

2009-05-06T10:34:00.000-07:00

Vi har vært på st-Martin nå i 2 uker. Disse ukene har gått med på å gjøre båten i stand til atlanterhavskrysset. Vi er en del norske, svenske og danske båter som ligger her, og vi drar alle sånn ca samtidig. En kveld hadde vi en hygge kveld på en bar her, som ligger på nederlandskside. Det var ikke før da at vi så hvor mange skandinaviske folk som lå her å ventet på å krysse.

Vi har fått mange nye bekjentskaper, og båten Kajsa med Tuva og Erik møtte vi endelig igjen her. Det var morsomt å se de igjen, for de har vi ikke sett siden Las Palmas. Desverre ble det ikke tid til noe kaffe besøk, men vi får ta det igjen på Azorene. Tom B har vi også møtt igjen her, de har desverre fått problemer med motoren, og må kjøpe ny, dette tar sin tid, men vi tenker på dem!

Frida, mamma, Henriette (fra Barolo) og jeg dro en dag på Karneval her. Det var en stor opplevelse med kostymer i alle varianter, vi jentene ble tatt bilde av med den ene utkledde etter den andre. Synd de andre ikke kunne bli med, for vi hadde det kjempe fint.
Det er blitt kjøpt to Ipod touch ombord og en forsinket bursdagsgave til pappa som hadde bursdag den 17.02.09. Men tross for at den var sein ble han nå glad for den knall gule ipod’n.
Vi har ligget i havn her nå i en uke, og i dag (den 05.05.09) Gikk vi ut av marinaen og la oss på yttersiden av lagunen på fransk side. Vi hadde planlagt å gå i dag, men vi har en del småting som skal fikses så vi venter med å gå i morgen den 06.05.09
De som er interessert i å følge med oss på veien over atlanteren kan gå inn på: http://www.seiltur.no/ Du kan gå inn på atlanterhavskartet og så finner du vår posisjon. Der er Sten på Tempest som står for denne siden. Du kan følge de fleste skandinaviske båtene som krysser herifra.

Virgin Islands

2009-05-06T10:06:00.000-07:00

Vi var på Virgin Islands i en måned. Her stor koste vi oss hele tiden, og Sivert fikk tatt ferdig dykkerkurset sitt. Vi syntes tiden her gikk alt for fort, men sånn er det vel når man har det gøy. Den siste dagen vi var her lå vi på et sted som heter ”The Baths.” Her er det noen grotter som man kan gå igjennom, der steiner så store som hus ligger over alt. Det var som å komme inn i et lite eventyrland, utrolig fint der.

Vi traff også igjen noen av de norske båtene som vi har seilt med før, Yippi traff vi igjen i road town, og da hadde vi en koslig kveld med dem der vi fortalte om opplevelsene våres,vi har nemlit ikke sett de siden Las Palmas. EmBlem og Amor Fati traff vi også igjen, og det var koselig.

Haier har vi nå også matet her, fra hånda. De var ikke så store, men en hai er en hai. Haitypen heter sharksuckers og er en slags hai, den blir ikke så stor.

Vi Seilte tilbake til st-Martin lørdag den 18.04.09. Hele nattseilaset hadde vi nesten ikke vind, og ingen bølger, så det ble et rolig og fint seilas.

Virgin Islands

2009-04-09T12:47:00.001-07:00

Vi kom til Virgin Islands den 19.03.09. Her har vi vært nå i 2 uker og blir 2 til.

På vei hit hadde vi motortrøbbel og det viste seg at det vi hadde fått forurensning i diseltanken, men etter å ha fått sugd opp all diselen og filtrert den funket motoren fint. Vi seilte hele veien, startet om kvelden og var fremme om formiddagen.

Her koser vi oss masse og har vært på masse fantastiske steder. Snorkling her er helt topp, og nå driver Sivert å tar dykkerkurs. Han er heldig for han har vært den eneste eleven i dag( 09.04.09) da han begynte, så han får virkelig valutta for pengene.

Vi har flere ganger sett barakudaer som har vært opptil 2 meter eller mer. De er litt skremmende så vi har respekt for dem. Svømming med skillpadder har vi også fått gjort, og det var utrlig morsomt. Sivert hang også etter en voksen skillpadde.

vi har foresten fått oss undervannskamera som blir brukt flittigt!

Mer om Virgin Islands kommer senere.

st-martin

2009-04-09T12:36:00.001-07:00

Vi kom til St Martin den 12.03.09 etter en snartur innom St-Bart, som vi fort fant ut var en øy mer for de rike superyacht folkene enn oss. Vi møtte den danske båten Barolo igjen på st-Bart og vi seilte sammen til st-Martin hvor vi var en uke. Vi lå for anker inni en lagune her, og fartet med gummibåten fra det ene landet til det andre. St-Martin er nemlig delt i to; Sint Maartin som er den nederlandske delen og St. Martin som er den franske delen. Vi lå på fransk side. Frida, Sivert og Henriette på Barolo jogget fra det ene landet til det andre.

Uken vi var her gikk med til å få tak i litt båtting og sånt. Vi var tomme for gass, så det endte med at vi måtte bytte hele det europeiske campinggassystemet om til det amerikanske systemet. Mens vi ventet på gass, som tok noen dager, lagde vi maten vår på grillen vi har montert på rekka, det funket fint og vi lagde like så godt pannekaker på den som grillet kylling.
Vi ungene var mye med Barolo ungene, ombord der er det foreldrene Hans og Helle, Heine som er 7 år, Heidi som er 12 år og Henriette som er like gammel som Frida. Vi fant på mye gøy sammen, det ble sunget singstar, sett på film og spilt spill.

Været var ikke helt på topp da vi var her. Det regnet mye og blåste en del inni lagunen, men igrunn syntes vi vel alle at det var litt deiligt å slippe unna den intense varmen en stund.

Barbuda

2009-04-09T12:30:00.000-07:00

Været var på topp, sola skinte og vinden var perfekt til seiling. Vi seilte til Barbuda fredag 27.02.09. Turen over tok ca 6 timer, og vi startet tidlig for å komme dit på formiddagen slik at vi kunne se de mange revene som ligger i farevannet, sola må nemlig stå høyt på himmelen slik at det er beste mulig sikt.

Land kunne vi ikke se før vi var 4 nm fra øya, for Barbuda er en helt flat øy med den største høyden på bare 60 meter. Da vi fikk se øya var det virkelig som om vi hadde funnet vårt lille paradis. Alle øyene hittil har vært veldig preget av turisme og landskapet har ikke vært helt slik vi hadde sett for oss Karibien. Men denne gangen hadde vi funnet en ordentlig karibisk øy. Helt flat, masse palmer og helt hvite strender så langt øye kunne se. Vi så heller ikke et eneste hotell der vi seilte og heller ingen hus, det var helt øde og bare 4 andre båter som lå der vi skulle, akkurat slik vi hadde drømt om.

Barbuda er kjent for sine mange rev, så da vi seilte inn sto to i bauen og så etter rev som vi måtte styre unna, og en sto og holdt øye med ekkoloddet. Vannet var helt grønt her, og da vi fikk lagt oss for anker mistet nesten alle pusten, for vannet klart som krystall. Det så så lett ut og vi kunne se ned til bunnen med et yrende liv. Røde fisker, grønne, gule og blå og skilpadder da. Det gikk ikke mange minuttene før vi hoppet uti og tok på oss snorkel og dykkemaske. Vannet var som silke og da vi dykket kunne vi se mange, mange meter bortover.

Dagene gikk til lange strandturer, dykke ved revene og nyte livet. Koralrevene var utrolig frodige her, og det var fult av fisker. Jeg (Kaisa) fikk et ganske nært møte med en 1 og en halv meter lang Baracuda, som svømte bare noen få meter fra meg, det var litt skremmendes, men også spennende. Sivert, mamma og pappa så en dag en rokke som lekte seg med båten, den var godt over 2 meter med halen, og kom helt opp under båten; det var en Sting Ray. Og Frida fikk til sett noe hun har spurt om gjennom hele turen om vi kom til å se, nemlig hai. Den var ikke så stor, en liten haiunge som kom da hun badet på stranda. Vi erges over at vi ikke hadde vannkamera da vi var på Barbuda, men Virgin Island har mange fine rev de og, så før det må vi få skaffet oss et kamerahus.

Det var utrolig varmt her på Barbuda, hvertfall den første uken vi var her, derfor var vi vel mest i vannet.

Vi ble på Spanish Point i noen dager, og så dro vi vidre til et sted som heter Cokobay. Her var det ikke like klart vann, men vi hadde en 10 km lang strand nesten helt for oss selv, det var deilig; og null bebyggelse, bare et lite hotell helt i enden av vika.

Vi dro to ganger inn til ”byen” her for å handle mat. Den første gangen ble det en våt tur over lagunen med gummibåten vår. Mamma, pappa og jeg bærte gumibåten 100 meter over en sanddynge og ned på andre siden der lagunen lå. Det blåste sterkt der ute og bølgene var krappe. Vi hadde heldigvis med tørt tøy i en sekk, for da vi var kommet over etter en halv time, var vi klissvåte. Vi fikk handlet på butikken og fikk kjøpt det mest nødvendige. Til å være en så liten øy med en så liten befolkning, synes jeg de hadde bra med matbutikker. Skolen her lå rett ved lagunen, og klasserommene var i små brakker. Befolkningen her er ikke så rike, men det er heller ikke like stor fattigdom som på Dominica. Andre gangen vi var inne for å kjøpe mat var alle sammen med. Da tok vi en taxibåt over, som var betydelig enklere enn forrige gang.

De siste dagene vi var her, blåste det mye og det var en del bølger. Vi lå ankret opp på en rimelig bra plass. Selv om været var dårlig boltret vi oss i den opprørte sjøen og de nesten 2 meter høye bølgene på stranden stoppet ikke oss ungdommene fra å bade og ha det gøy. Vi surfet på bølgene og dykket unna de som ble for store, surfere hadde vært i rene paradiset her.

Vi hadde 12 fantastiske fine dager her på Barbuda, og vi fikk endelig vært på et sted som virkelig var slik vi hadde drømt om på turen.

Antigua

2009-02-25T11:50:00.000-08:00

Vi er nå på Antigua, har vært her i litt over en uke.

Her har vi møtt enda flere norske båter, og det er koselig.

Vi lå i en ankringsvik like ved English Harbour. Her ble vi ungdommene kjent med en jente som var på ferie, og vi traff igjen noen ungdommer fra Arken. Vi for å grillet på stranda og hadde mye morsomt sammen de få dagene de var her.

Her fikk vi også oppleve stilbandmusikk , og det var kjempe morsomt. Tenk å kunne få til så fin musikk med bare blikkfat og trommer!Det ble masse dansing der også, både store og små. Stedet der stilbandmusikken var lå på en høyde, så vi gikk opp dit, normenn, svensker og canadere. Denne turen tok en halv time, og vi gikk ned igjen i mørket med lykter på hodet. Det var en morsomt kveld.

Vi var å så på verdens største privateide seilbåt. Den var fryktelig stor, og så ut som noe som var dratt ut fra filmen star wars. Stygg var den, rett og slett. Den hadde tre master og de kunne snus på i alle rettninger. Jeg er sikker på at den hadde flere titalls lugarer, salonger, bysser og bad. Gigantisk er det eneste ordet jeg har for den.

Nå ligger vi for øyeblikket i en liten vik like ved hovedstaden. Her er det fantastisk fint og en lang hvit strand.

Dagene går med på å bade og bare ha det morsomt nesten hele tiden. Snart tenker vi å seile til Barbuda. Der skal det være veldig fint har vi hørt, med masse fine snorkle muligheter. Her på Antigua er ikke vannet så klart, mye sand og sånt som virvles opp, så det har ikke blitt så mye snorkling her.

Les Saintes (Guadelop)

2009-02-25T11:34:00.000-08:00

Vi kom til Les Saintes den 08.02.09. Les Saintes er en liten øygruppe utenfor Guadelop.

Her ble vi nesten en hel uke. Vi lå ankret opp på et helt fantastisk fint sted. Der var snorklingsmulighetene store, og når man var under vann kunne man se utrolig langt. Det var helt klart vann. Vi ungdommene dykket stadig etter store konkylier, i alle fargene fra rosa til gullfarget. Her var vi vel mer i vannet enn på land.

Det er streik som pågår her på Guadelop, og det rammet også Les Saintes. Så det var litt vanskelig å få tak i nok mat og ikke minst gass til konfyren. I en uke levde vi på bare baguetter og pålegg, for vi fikk ikke tak i gass før vi kom til Antigua.

Her på Les Saintes gjorde vi ikke så mye mer enn å bade, snorkle og ligge i hengekøyene. Livet var herlig!

2009-02-05T14:21:00.000-08:00

5 Nye reisebrev er lagt inn. Alt fra Atlanterhavskryssing og til Dominica.

Dominica. Port Mouth.

2009-02-05T14:12:00.000-08:00

Vi kom til Port Mouth den 01.02.09. Her er det kjempe fint og vi storkoser oss. Vi har møtt igjen Lauri og Anina, som vi også har vært på biltur med. Bilturen førte oss inn i jungelen og rundt om på øya. Vi har til og med fått badet i midt inni jungelen i ”Emeral pool” Mer om det kommer senere. Vi har blitt kjent med et hyggeligt par fra Cannada som har seilt i 9 år, men som nå skal hjem.

I dag dro vi bort til noen Norske som er ombord i båten Amor Fati. De har har tre unger, og en av de er en jente på Frida sin alder. Det er koseligt å endelig treffe noen norske på vår alder, for det har vi ikke sett mye til. Senere i dag var vi ungene på filmkveld hos Amor Fati. da var vi en 9 stykker. Traff da de to guttene på båten EmBlem, der er det en gutt på Frida sin alder. Det er finå kunne prate norsk igjen med andre ungdommer, for det har det ikke blitt så alt for mye av, går mest i engelsk.

Vi har vært på tur i miniamazonas her også, og der så vi en Boaconstriktor, som er en kvelerslange. Som sagt så kommer det mer om dette litt senere.

Dominica- Roseau

2009-02-05T14:05:00.000-08:00

Dominica. - Roseau.
Vi kom til Dominica den 24.01.09. Da vi seilte inn kom det en ”Boatboy” i møte. En Boatboyer en mann som lever av å hjelpe båter som kommer inn. De gir deg moringplass, kjører deg til steder, prøver å selge turer, og mer. Vi var heldig med vår Boatboy, han var hyggelig og morsom og het Pancho, snakket veldig fort og tøyset hele tiden. Han prøvde å selge oss en del ting, men endte opp med å gi oss det.

Dominica er et selvstendig land. De snakker engelsk her, og har noen andre stamspråk også. Det er bare mørke mennesker her. Dominica er en fattig øy, og det eneste de tjener på er vann og naturen. Heldigvis er naturen tatt godt vare på her, og det er lite med hoteller og fabrikker som ødlegger landskapet. Der vi lå for moring først, var det hele 39 meter dypt. Det er ikke mange ankringsmuligheter her, for det går ganske rett ned i vannet. På Dominica er det bare to byer du kan ankre opp utenfor, nemlig Roseau og Port Mouth.

Landet Dominica er veldig frodig. Det har hele 365 elver, og jungel er det over alt. På øst siden er det mange hvite strender, men det er nesten umuligt å seile på den siden.

Vi dro på markede her en dag. Der var det masse forskjellig frukt og grønnsaker. Folkene som arbeidet har var veldig hyggelige, og vi pratet med mange folk. En jente og en gutt på 10 år var veldig ivrige med å prate med meg og Frida. Og de lurte veldig på hvorfor Frida hadde blondt hår og jeg brunt. Da måtte vi forklare at i Norge hadde vi mange forskjellige hårfarger og sånt, da forsto de. Vi fikk vite av en pratsom dame at det var karnevalåpningen samme dag. Så den bestemte vi oss for å dra på alle fem. To jenter litt eldre enn oss, som vi pratet med på markedet, hadde veldig lyst til å bli kjent med oss, så vi håpet å se dem på Karnivalet.
Det var litt av et intrykk på markedet. Alle var så vennlige og alle ville prate. Mange var fattige, men de smilte og strålte alikevel.

Karnevalet var noe for seg selv. Det var masse forskjellige kostymer og masker der. Noen var kledd som skjeletter, andre som Karibindianerne, med svart gjørme på kroppen. Helt fremst satt Miss Dominica 2008 på et lasteplan. Hun hadde også blitt kåret til Miss Karibien. Etter henne kom det biler med deltagere for i år, voksene, ungdommer, og barn. Musikk var det over alt, og det var masse liv der.

Senere på kvelden var det fest på en stadion, der var vi også. Det ble spilt musikk og danseoppvisninger. Litt for mange taler kanskje. Så var det tid for ”missene.” Først kom barnegruppen med 7 jenter, staset opp i kjole og høye hæler. Det var helt sprøtt å se på at de sto på senen og holdt ”stem på meg talene sine.” Slik lød det: ” Hello Ladies, and gentleman, girls and boys. My name is --- and I am 10 years old. A beautiful, intelligent and a self-confident girl. Come and vote for me and my 6 beautiful sisters. Miss it, and blame no one then your self.” Nesten slik lød hver tale, med en så fisefin aksant at det nesten var morsomt å høre på.
Karnevalet var morsomt å se på, og en fin opplevelse, men missekonkuransen sier jeg ikke noe mer om.

Lauri og Anina i båten Aliisa som vi møtte for første gang i Falmouth kom hit til Roseau med buss fra Port Mouth. Derfor drar vi til Port Mouth på Søndag den 01.02.09 for å møte de igjen. Vi har hørt rykter om et beachparty der også, så det skal bli koseligt.
Etter 3 dager i Roseau dro vi til Portmouth.

Martinique - St-Pierre.

2009-02-05T13:59:00.000-08:00

Vi kom inn til St-Pierre den 24.01.09, dette ble det siste stoppet på Martinique, og et veldig lærerikt stopp.
St-Pierre er en fattig by, og den har litt av en historie bak seg. Byen var hovedstaden på øya før. Vulkanen Montagne Pelee hadde et stort utbrudd i 1902. Dagen utbruddet skjedde var det en stor festival der, folket visste at det kom til å skje et utbrudd snart. Derfor hadde det reist hele 1000 mennesker fra øya, men de fleste valgte å bli. Utbruddet kom denne dagen da festivalen var, det utslettet hele byen og mer, hele 29 000 mennesker døde. I dag er det 6000 som bor i St-Pierre. Skip som lå fortøyd rakk ikke engang å ta opp ankeret før lavaen sprutet ut av vulkanen, de brant rett å slett ihjel. Historien sier at bare et menneske overlevde her i byen. Det var en fange som satt i en liten fengselcelle her. Han satt der i 3 døgn etter utbruddet før han ble funnet. Mat hadde han ikke og det eneste vannet han drakk var det som rant ned veggene. Senere ble han sendt rundt på sirkus for å vise fram de mange brannsårene han hadde fått iløpet av utbruddet. Det var en prest som fant han, og kirken kalte det et under. Men det hadde vel vært et større under om 28999 mennesker hadde overlevd og bare en drept...?
I dag er det et observatorium her som overvåker vulkanen fordi den fortsatt er aktiv. Vulkanens siste utbrudd var i 1929.

Mamma og vi ungdommene var på museum her. Der ble vi fortalt byens historie. Det var et ganske lite museum, men vi lærte mye. Rundt omkring var det bilder av byen før og etter utbruddet. Det var også bilder av folk som hadde brent ihjel eller blitt dekket av lava. Midt i museumet sto det en kirkeklokke, den var smeltet på ene siden, men var like hel på andre siden. Det var også ting som hadde blitt funnet etter utbruddet som lå her på museumet. Dokker, servise, lysbærer, pistoler og til og med kaffe, havregryn og brød sto utstilt her.
Etter museumsbesøket dro vi til det gamle teateret, som det bare var ruiner igjen av. Vi var også ved fengselsruinene, og cellen/det lille huset som den overlevde hadde vært i var like helt. Vi var inne i den også.

En av de andre dagene vi var her gikk vi tur. Da hadde vi jungel på begge kanter, og lianer som hang ned på veien ble prøvd ut. Vi var helt oppe ved en Mariastatue som står på en topp i enden av byen. Derfra var det flott utsikt.

Det var også en fin strand her som vi var på noen ganger. Det går nok ikke en dag uten at vi bader, så det er også flott når vi ankrer opp, da kan man bare hoppe ut i vannet når som helst.
Vi forlot Martinique den 24.01.09, etter 22 dager på den interessante og vakre øya.

Martinique- Le Marin til Fort de France.

2009-02-05T13:52:00.000-08:00

Martinique er en vakker øy, med høye fjell, flotte ankringsmuligheter og mye vegitasjon. Martinique er et land underlagt Frankrike, så alle snakker fransk her, og det er både mørke og lyse mennesker her. Øya er 80 km lang, vi seilte bare på vest siden av øya, for på atlanterhavssiden er det nesten ingen som seiler, det er alt for værhardt der, selv som det er den fineste delen av øya.

I Le Marin dro vi ungdommene på en liten tur med gummibåten. Da fant vi en liten elv som rant ut i fjorden. Innover der rodde vi ca 1 km, og det var litt av en opplevelse. På begge sider var det skog/jungel. Elva var ca 4 meter på det bredeste og lenger inn var det bare 2 meter. På trærne klatret det krabber. Det hadde vi ikke sett før! Halvveis rodde vi forbi en brygge og en liten robåt. Over oss hang det greiner fra trærne, og noen ganger måtte vi dukke unna trær som hang over elva, for å komme vidre. De voksene dro også inn hit dagen etter.
Audun takket for seg etter noen dager i Le Marin, synd han ikke fikk være med på seilas videre oppover. Han har vært til svært stor hjelp og glede over Atlanteren og ikke minst i to uker før vi dro fra Puerto Mogan.

Det var godt å komme vekk fra tjas og mas i Le Marin og til rolige Saint Anne. Det var et flott sted, og det lå ikke så mange båter der som i Le Marin. Le Marin er jo tross alt den største marinaen og ankringsplassen på Martinique. Her i Saint Anne er det en flott hvit strand, som vi var mye på. Vi hadde en tur opp til en gammel friluftskirke her også, og derfra var det en fin utsikt. Det var også en internettkafe her, som en morsom og distré franskmann dreiv.

Etter en stund i Saint Anne, dro vi vidre oppover langs vestkysten av Martinique. Da vi seilte forbi Diamond Rock, som er en bitte liten øy som står opp av vannet som en diamant, så vi en skilpadde, det var første gangen på turen, så det var morsomt. Vi hadde helt topp vær på den 2 timers turen til Grande Anse d'Arlet.

Etter en natt i Grande Anse d’Arlet, krysseilte vi til Anse Noir, som alle syntes var det fineste stedet vi hadde besøkt på Martinique. Det var et bitte lite sted som består av en liten bukt der det bare lå 3 andre båter. På land var det et hus, og en brygge. Sanden her var svart, det er der navnet kommer inn. Noir betyr svart. Rundt bukta på begge sider var det berg og rett inn var det jungel. Dykkemulighetene var kjempe bra, for rett utenfor der vi lå var det masse rev. Der var det alt fra gule til blåe og lilla fisker. Vannet var helt krystallklart. Vi hadde funnet nok et paradis. Det gikk en trapp opp fra stranden som førte til en fantastisk utsikt, og på andre siden var det en liten landsby. Sivert, Frida, mamma og jeg gikk tur opp der, og fant et flott sted der det gikk en kløft innover landskapet, med rev på siden og helt klart grønt vann.

Anse Mitan var neste stopp. Her ble vi noen dager. Sivert og jeg svømte inn til stranda her, og der var det masse fine fisker. Vi fikk også sett en Baracuda på 2 meters avstand, havets gjedde. Vi møtte et norsk par her, som mamma hadde pratet med en gang før. Vi har ikke sett mange norske her på Martinique, så det var koselig. De hadde vært med på ARC’en.
En dag dro vi inn til Fort de France som er hovedstaden på øya, og som ligger rett på andre siden av fjorden fra Anse Mitan. Vi tok en båt hit som var ganske forfallen, men som fungerte som hurtigbåt her. Styrhuset der styrmannen satt var helt åpent, og da så vi noe som forskrekket oss alle. Styrmannen satt lent bakover i setet, styrte med beina, røyket og snakket i telefonen. Hadde dette vært i Norgen hadde han nok ikke hatt denne jobben lenge, men kulturer er jo forskjellige.

Fort de France var en stor by, og den var fin på sitt vis. Desverre var det mye rusproblemer her, og det er trist å se på. Det ødla en del av det gode innttrykket vi hadde fått av Martinique tidligere, og jeg synes det er synd at det skal være sånn. Vi dro til en kunstskole her og så på den, det var et flott byggverk, men var på vei til å forfalle. Det samme var det med kirken her, som hadde et fantastisk stort spir, og en flott park på framsiden av den. Vi gjorde en del shopping her også. Og det tror jeg var første gangen hele familien handlet klær i samme butikk, samtidig.

Dagen etter byturen seilte vi inn til Fort de France. Kartplotteren funket ikke, vi trodde den var ødelagt, men heldigvis var det bare noen ledninger som måtte repareres.

Sivert, mamma og Frida tok seg en tur til et museum og på biblioteket. Biblioteket i Fort de France ble oppført i forbindelse med verdensutstillingen i Paris i 1889 og er et spennende bygg.
En dag så vi plutselig en kjent norsk båt, det var båten Serandipity, Hugo og Cecilie som vi for første gang møtte i Sines, og ble bedre kjent med i Las Palmas. De skal være borte i 3 år, og seiler sørover nå, så vi vinket farvel til dem da vi dro videre nordover.

Atlanterhavskryssingen

2009-02-05T13:45:00.000-08:00

Den 12.12.08 seilte vi ut fra Puerto Mogan og satte kursen mot Martinique. Humøret var på topp, og på kaia sto noen vi haddde blitt kjent med og vinket farvel. I nett bakerst på båten hang det masse frukt og grønnsaker og spekeskinken hang over byssa.

Vi var 6 personer om bord. Audun, pappa og Sivert tok 4 timers vakt hver. Tilsammen 8 timer hver i døgnet. Så det gikk kjempe bra, vi hadde tre stødige styrmenn + Frida som styrte innimellom. Mamma sto mest for matlagingen ombord, ikke snakk om at det skulle være mat på boks i 3 uker. Vi spiste masse god mat, til tross for at det var en del rulling, klarte hun det bra. Frida og jeg ryddet og vasket, for det blir fort rotete og skittent i en liten båt på bare 38 fot.

Ukene gikk utrolig fort. Og dagene gikk med til mye lesing, prating, litt lekser for skoleeleven vår, og musikk ble det hørt mye på under nattevaktene.

Det var en rar følelse å være bare båten og havet. Men samtidig var det også godt og avslappende. Vi hadde en del vind den første uken, men etterhvert roet det seg litt mer ned, og det ble mer stabilt da vi kom oss inn i pasaten. Noen ganger seilet vi for bare 2 kvadratmeter seil i hele 6 knop. Før vi dro hadde vi lagd et solseil som også fungerte som regnsamler , vi hadde jo lest og hørt at det stadig vekk regnet mye der ute. Dagene gikk, men vi hadde bare hatt små regnskurer. En squall er en kraftig regnbyge med kraftig vind i forkant. Hver gang disse kom reduserte vi seil pga vinden. Vi visste også at i disse regnskurene kunne man dusje i fordi de var så kraftige, så shampoflaska lå alltid klar ute. Men hver gang en squall kom, gikk de rett forbi. Det var som om vi seilte i en tunell, og hver gang en squall kom gikk den til side. Vi hadde heldigvis nok vann, for det vi samlet opp fra regnskurene var ikke mer en 1 liter.

Etterhvert som dagene gikk merket vi også mer og mer til varmen. Vi kastet det ene plagget

etter det andre, og til slutt gikk vi bare rundt i undertøyet døgnet rundt. Dyner ble også lagt vekk, og det er ingen av oss som har brukt genser eller bukse siden Europa.

Vi fikk ikke så mye fisk på turen. 3 gullmakrell var alt, men de var også gode da. Vi hadde noen sværinger på kroken, men de beit av snøret før vi fikk de inn. Flyvefisk ble observert hver dag, og hver morgen fant vi alltid noen som hadde landet på dekk. Flyvefiskene flyr ofte i flokk eller skal man kalle det stim? De flyr ihvertfall opptil 50 meter, litt over vannflaten. Noen er så små som bare noen få cm, og de største vi så var ca 25 cm. De var et morsomt syn. Vi hadde også flyvefisk som krasjet i bommen.

Juleaften ble feiret med pinnekjøtt til middag. Frida og jeg hadde lagd havremakroner og marsipan så det ble servert til desert. Vi pyntet også i båten, og masta som går ned i salongen ble årets juletre. Det ble en anderledes julaften i år, som kommer til å huskes resten av livet, det er hvertfall sikkert. På nyttårsaften var det bare 2 dager igjen til vi var framme, og alle gledet seg masse til å sette beina på fast land igjen.

Vi fikk mange tekstmedlinger og det var også en del som ringte oss på sattelitttelefonen. Det var ekstra hyggelig, så vi takker alle som sendte oppmuntrende meldinger til oss.

Vi kom fram til Le Marin på Martinique den 02.01.09. Etter 21 dager på havet. Vi så land på morgenkvisten og kom inn til havn i 10 tiden lokaltid. Det er utrolig å tenke på at vi faktisk har seilt over hele Atlanterhavet. 2848 nm hadde vi seilt!

Da vi kom fram hadde vi igjen 30 liter vann på tanken, og 30 liter drikkevann. Vi hadde brukt 220 liter drikkevann på turen, og til annet brukte vi 250 liter vann.

2009-01-11T12:27:00.000-08:00

Vi kom fram til Martinique den 02.01.09, etter 21 dager og 18 timer til havs.

Vi koser oss her. Varmt og fint vær. Bader hele dagen. Innlegg fra Atlanteren kommer etterhvert.

Setter kursen mot Martinique fra Porto Mogan.

2008-12-11T08:38:00.000-08:00

I dag heiser vi alle seil og setter kursen mot Martinique. Vi regner med å bruke fra 20 til 25 dager, spørs hvordan vinden er. Vi har ikke internett tilgang nå når vi seiler over, så derfor bilr det ikke noen innlegg på en stund. Men det kommer vel et på nyåret.

God jul alle sammen!

Porto Mogan

2008-12-11T04:42:00.000-08:00

Porto Mogan er et lite turist sted som ligger en 30 minutter med buss fra Porto Rico. Det er ikke store stedet, og det er ganske så avslappende. Her fikk vi besøk av Bente, Audun og Kjersti (16 år). De er nære venner fra Vadsø. Og vi ungene har kjent hverandre hele livet, selv om det har gått noen år før vi har sett hverandre igjen. Kjersti og Bente ble her i en uke. Og Audun skal være med oss over. Det var en hyggelig uke, og vi hadde masse gøy.

Anne Grethe, tanten til mamma kom på overraskelsesbesøk. Vi jentene dro nemlig på tur til Arginigin for å besøke Anne Lise som er en slekning av oss, som bor der. Da vi hadde vært der en stund banker det plutselig på døra. Og inn kommer Anne Grethe utkledd som vaskedame med parykk og alt. Gjett om vi ble overrasket da! Der spiste vi rakfisk og hadde julebordet + at vi jentene fikk sett på norsk tv, noe vi ikke hadde gjort på 5 måneder. Anne Grethe ble der en uke, og kom å besøkte oss hver dag, det var kjempe koseligt.

Vi har vært her i Porto Mogan nå i 17 dager. Den meste av tiden har gått til mekking av motoren. Planen var egentlig å få startet rundt 1.desember. Men vi har hatt litt problemer med motoren. Det har blitt noen turer til Las Palmas med leie bil for å kjøpe forskjellige motordeler. Den 05. Desember ble vi løftet opp på land, etter at naboen dykket under båten, og sa at en zinkanode som måtte byttes. Det gikk greit med båten på land, og guttene fikk også malt båten under, blå. Samme dag ble vi løftet ned igjen også, etter 7 timer på land. Vi bunkret også for andre gang den dagen, men ikke like mye som sist gang da. Fryseren er nå i full gang, og mamma har sydd leduker og et vannseil som samler opp regnvannet.

Nå er vi ganske så forberedt, og den 11.Desember setter vi kursen mot Martinique. Alle gleder seg til å dra, og det er nok en del sommerfugler i magen også nå. Seilaset kan ta fra 18 til 25 dager, selvsakt mer, men vi regner med at vi bruker rundt 20 dager. Julaften blir å feire ombord, men når vi komemr fram skal vi finne oss en fin strand å feire det ordentlig da. Med palmer som juletre selvsakt. Vi har til og med kjøpt inn ingredienser til havremakroner og fått oppskrift fra bestemor. Alle var enige om at det blit ingen jul uten havremakroner;) God jul alle lesere! Og godt nytt år!

Las Palmas

2008-12-11T04:38:00.000-08:00

Vi kom til Las Palmas natt til 06. November. Dagen før hadde vi en liten stopp på Lanzarote der vi fylte vann og bensin. Vi hadde et flott seilas over, med bra med vind i seilene. Vi kom som sakt til Las Palmas på natta, og Frida og Sivert reiste til Norge denne dagen. Mamma fikk skjekket oss inn og ordnet med papirer til Sivert og Frida, og kl 15:00 dro de til flyplassen. De to ukene i Las Palmas besto av mekking, sying, bonkring og rydding. Mens for meg som var igjen ble det jo ganske ensomt som enebarn i 2 uker. Jeg ble heldigvis kjent med masse ungdommer der, allerede etter 3. dagen. På ARC’en var det masse ungdommer. Og det ble to sosiale uker med god engelsk trening, dingirace, karnavel og masse mer. Vi møtte også mange norske båter der. Og ble kjent med mange andre familier fra forskjellige deler i verden.

En dag står det noen å roper på oss på molloen; Kaisa, Frida, Sivert, Bodil og Vilfred! Etterhvert skjønner vi hvem det er, det er nemlig de nederlanske fra båten Peter Pan i Marokko. Jakop, Vibe og Levin. Vi spiset lunsj med de, og pratet masse. De hadde leid bil og kjørt fra andre siden av øya og hit. Det ble også piknikk på stranda med 3 andre norske båter. Det var koseligt, og alle hadde med seg forskjellig mat som vi delte. Som en tapas- piknikk. Det var båten Serandippiti (Hugo og Cecilie), Yippi (Kristiann og Vibekke) og Kajsa (Tuva og Erik). Det var en trivlig kveld.

Etter to uker som hadde gått fryktelig fort, kom Sivert og Frida med Ann-Karina (som er en venninne av Frida.) Hun blir 1 uke ombord hos oss. To dager før hadde jeg og mamma fått unna bunkringen. Vi brukte hele 6 timer i de to forskjellige butikkene, og dagen etter kom det levert på kaia.

Las Palmas er hovedstaden på kanariøyene. Så man skulle tro det var et bråkete sted. Men det er en veldig koselig by, og rolig også. Marinaen der er innmari stor, men hyggelig. Vi var så heldig å få ligge i havnen i en uke, på tross av ARC’en. Og for anker lå vi også i en uke.
Den 22.November dro vi til Poro Mogan. Og på turen fikk vi også sett deifiner igjen. Vi kom inn til Porto Mogan de

Marokko

2008-12-11T04:31:00.000-08:00

26.Oktober seilte vi inn til Essaoira fra Mohamedia. Her gikk vi inn i en trang fiskehavn, der 6 andre seilbåter allerede lå. Vi la oss uttpå to andre seilbåter og en redningskøyte. Der lå vi altså, tre seilbåter uten på redningskøyta. Jeg tenker; Glad jeg ikke er ute på havet her og trenger hjelp fra de nå ... Rundt om i havna lå det rundt 20 fiskebåter, men da kvelden falt på, begynte det å bli liv inne i den lille havna. Etterhvert kom det båter inn hele tiden, og havna fyltes opp med store fiskebåter. På slutten av kvelden var det rundt 50 fiskebåter der, og det lå 9 og 9 båter uten på hverandre flere steder.

Plutselig hører vi masse summing og det er noen som synger. Ute på baktekket på en fiskebåt står det 15 menn å har bønnestund. Det var veldig spesielt. Der sto de i mørket på en skitten og ganske så forfallen båt å hadde bønnestund. De både sang og la seg ned, mens den andre halvparten på båten greide garn.

Vi ble i Essaoira til den 03. November. Her fikk vi oppleve en hel masse vi ikke ville vært foruten. Da vi skulle kjøpe mat, måtte vi gå rundt i 10 forskjellige boder i hvertfall, for den ene hadde feks bare frukt og grønt, mens en annen hadde drikkevarer, også videre. Det var mange forskjellige boder. I en bod sto en fattig mann å solgte kjøtt som hang i kroker i luka på boden. Og noen boder hadde frukt og grønt som bare kostet 30 kroner for 4 store bæreposer. Mens andre boder solgte moderne teknologi og sånt. Veldig forskjelligt. Det som var mest trist å se, var alle de fattige menneskene. Det gikk også barn på bare 5 år og prøvde å selge lommetørkler. De kom bort og tok tak i jakken og så opp bedende.

Det ble en bytur til Marakech også. Bussturen tok opptil 2 timer, og den siste timen kunne vi se Atlasfjellene med snø på tydeligt. Mens her nede var det 30 grader og vi kokte nermest bort. Vi fikk desverre se enda mer fattigdom i Marakech, og nesten rundt hvert gjørne satt det kvinner på bakken med en liten unge på fanget. Det var ikke et hyggeligt syn. Og man begynte å tenke; Herregud, her ligger det en unge, og alt den har er moren og alt den har til klær er fillene som han bærer der og da. Mens hjemme sitter det flere 1000 unger som ikke har plass til alle lekene sine en gang på rommet.

Men vi opplevde også masse fint der. Vi var på museum der vi fikk se typisk marokansk kunst og bilder. Det regnet en del da vi var der, så turene i byen ble ganske korte. Vi som hadde trodd at det skulle bli varmt og godt i da vi skulle til Afrika tok litt feilt. For det var faktisk så kaldt på morgenen og kvelden at vi måtte dra fram ulltøyet igjen. Siste kvelden i Marakech var vi på et enormt marked. Der det var show også. En mann som ble vist fram der hadde barneføtter som hender, to føtter på hver armt. Det var litt ekkelt å se på så vi gikk der ifra ganske fort. Da vi kjørt taxi inn til hotellet, som lå i gamlebyen var det litt av et styr. For disse gatene var det så vidt plass til bilen og rundt oss var det boder, hus og over var det også stråtak noen steder. Husene sto så tett og det var ganske forvirrende å gå der om kvelden.

Da vi skulle hjem fra Marakech, hadde det regnet hele dagen og gårsdagen. Bussen sto i kø i en halv time. Vi skjønte ikke helt hva som foregikk helt først. Men etterhvert fikk vi øye på en diger elv som gikk rett over veien noen hundre meter lenger bort. Det var blitt flom i dette området. Elven var minst 1 killometer brei, og randt på tvers over veien. Det var ganske ekkelt å kjøre der, vannet var fra 30 cm og opptil 1 meter. Et sted sto det en bil ute i det som en gang var grøfta, med vann over hjulene. Og et sted sto det til og med en lastebil som var på tippen til å velte. Men alle folkene som bodde her var der for å hjelpe til. De sto med vann til lårene og fulgt bilene. Da vi kjørte der dagen før var det knusketørt over alt. Nå var alle åkrene som det var forsøkt å plante noe på ødelagt. Og noen hus var også mitt oppi flommen.

I Essaouira var også Tuva og Erik. De dro dagen etter oss. Vi hadde også en hyggelig kveld sammen der vi spiste Bacalao sammen, i båten vår. Det var kjempe godt. Og vi fikk nå trykket sammen alle 7 i salongen. Vibekke og Kristian på Yippe gikk dagen vi kom til Essaouira. Vi traff noen Nederlanske menn som vi lå siden av. De var kjempe koselige og alle fant tonen med en gang. De skal også til Karibien og båten heter Peter Pan. Det er en mann som eier båten og han har med seg to kamerater over til Kanariøyene. Tre morsomme karer.
Vi dro fra Essaouira den 3.November.

2008-12-07T03:19:00.000-08:00

Nå kommer det innlegg i massevis. Her kommer det 4 inlegg fra Portugal, og iløpet av dagen kommer det to innlegg fra Marokko. Håper dere fortsetter å lese her, selvom det ikke har blitt oppdatert på en stund. Bilder kommer også iløpet av dagen.

Kaisa

Portimao

2008-12-07T03:16:00.000-08:00

Portimao ble vårt siste stopp i Portugal. Portugalkysten er ganske forskjellig fra spaniakysten. I motsettning til Spania som har flere flotte skjærgårder og viker som man kan stikke inn i, var Portugalkysten helt åpen. Og ble det dårlig vær, var det ikke noen havn du bare kunne stikke inn til, eller en ankringsvik. Nei, da må man bare fortsette, gjerne 20-30 nautiske mil.
Da vi seilte inn til Portomao, hadde solen nettopp gått ned, og vi ankret opp rett innenfor elven som også marinaen lå i og de store turistskipene gikk gjennom. Rundt oss så vi fult av grotter på stranden. Rett over elven var det en liten ås med noen hus på, og over åsen hang månen gul og rund. Det var fullmåne og det så ut som om det var klippet ut rett fra film. “Dette er virkelig det fineste stedet vi har seilt til,” sa Frida og beundret synet.
Det var en god del varmere her og vi ungdommene badet en del på stranda. En dag fikk vi utforsket noen av de mange grottene som strakte seg langs kysten her. Det var spennende, og noen var så små at man måtte åle seg igjennom. Mens andre var flere meter høye. Da vi seilte hit sto det en mann og fisket fra en klippe som var en 100 meter. Klippen gikk rett ned i havet, og hadde han fått fisk, så måtte den ha blitt tørrfisk før han fikk sveivet den opp.
Båten Kajsa og Jippi dro over en stund før oss, for vi ble å ordne med forsikring før vi seilte over til Marokko. Men vi kom oss nå avgårde den 21.Oktober. Etter hele 24 dager i Portugal. Med masse nye og fine opplevelser i minne.

Nazare, Cascais og Lisboa.

2008-12-07T03:03:00.000-08:00

Nazare var nok en hyggelig plass. 4. Oktober seilt vi inn med illrød solnedgang akter. Da vi kom inn i marinaen lå Jippi og Kajsa her. Tuva og Erik fra båten Kajsa hadde vi ikke pratet med siden La Coruña. Det var hyggeligt å se de igjen, og vi pratet en stund på kaia med Erik. Tuva hadde laget bakalao den kvelden, så vi ble grønn av misunnelse da vi hørte det.
Nazare er en stor turist plass om sommeren, men nå var det ganske stille med turister der. Neste dag fikk vi hilst på de litt over 50 løshundene som holdt til ved fiskebåtene her. Vi spurte hvorfor det var så mange av de her. Det var fordi når dyrevernet kom pleide alle fiskerne å gjemme alle hundene rundt i fiskebuene her. Slik kunne ikke dyrevernet ta de. Det var nemlig fiskerne som tok vare på hundene og ga de mat.
Da vi tok oss en tur i byen la vi merke til alle husene som sto oppe på fjellet, 100 meter over oss. Det var steinplatåer som strakte seg ut fra fjellet på kanskje 10 meter. Og oppå her sto det altså hus. Det var et litt skummelt syn, for det var også sprikker i fjellet.
Her i Nazare ble vi kjent med en fransk familie. De var 5 stykker + en spansk mann som styrte skuta. De skulle være borte i 1 år de også og skulle nesten samme rute som oss. Det var 3 unger om bord. En jente som heter Theana, hun er 10 år, en gutt so, heter Francois-Clair som er 13 år og en annen gutt som heter Jean- Elie some er 14 år. Vi ble fort kjent med de, men de snakket ikke så bra engelsk. Derfor hadde vi med oss ordbok og supplert med fakter forsto vi hverandre lett. Vi spilte forskjellige strandleker og hadde det riktig morsomt. Da de hadde kommet hjem etter en dag med oss på stranda, hadde den ene gutten sagt til faren sin: “Jeg har lært dobbelt så mye engelsk i dag som jeg har lært på 2 år på skolen. Så hvorfor kan man ikke heller kjøpe en engelsk venn enn engelske skolebøker?” Jeg synes den var så bra, og i grunnen lærer man mye mer med å snakke enn å lese.

Vi fikk også oppleve når sildefiskerne kom inn etter fiske. Det var litt av et styr, og vi fikk en hel pose med fisk av dem, så det ble rene festmåltidet på kaia. Pappa gikk å delte ut sild som han hadde stekt i panna, til alle båtene den kvelden, så alle skulle få smake.

I Cascais ble det en Lisboa tur. Dit tok vi toget og vi bestemte oss for å dra på akvariet. I Lisboa finner du Europas største saltvannsakvarium, og jeg måtte si meg enig om at det var gigantisk da jeg kom dit. Det var helt enormt og inni det svømte det alle slags mulige fisker. Det var en fisk som vekket spesiell oppmerksomhet. Den kalles for månefisken og er en urgammel fisk. Den var minst 3 meter i diameter og rund. Men var ikke så svømmedyktig.

Senere på kvelden dro vi til en fadoresturant. Der fikk vi endelig opplevd fadomusikk. Det var show der hele kvelden vi var på resturanten. Først danset og spilte de. Så ble det masse sang. Det var en fin opplevelse å høre fadomusikk, og det var både kvinner og menn som sang der. Fadomusikk er en lidenskapelig portugisisk folkemusikk.

Delfiner langs portugalkysten

2008-12-07T02:59:00.000-08:00

Langs portugal kysten fikk vi også oppleve en flokk på over 30 delfiner. Det var på turen til Portimao. Vi hadde storseilet oppe og hadde virkelig bra fart. Været var på topp og alle storkoste seg. Vi fikk øye på noen delfiner kanskje 3 stykker som kom mot oss, og vi ungdommene gikk fram på dekk som vanlig for å se de bedre. Plutselig ser vi at det kommer en hel flokk mot oss. Det var mist 30 stykker og de hoppet og synkronsvømte med kurs rett mot båten. Det var et fantastisk syn og ikke minst morsomt. Vi var omringet av delfiner fra alle kanter. Foran båten hoppet det 5 stykker på rad og på sidene svømte de helt oppi baugen. Det er alltid noen som skal prøve å tøffe seg av dem og prøve å hoppe høyest. Men det ender alltid med et gigantisk mageplask etter å ha vært 3 meter oppe i lufta. Vi fikk også sett en babydelfin som var i følge med moren. Den var mest spretten av alle, og var på størelse med en nyfødt menneskeunge.
Vi hadde litt av en opplevelse der, og fikk tatt masse film. Mange av delfinene var helt oppe ved skroget og vi holdt armene ned for å ta på de, men hver gang vi fikk sjangsen trakk vi hånda opp. Men de hadde sikkert ikke gjort deg noe hvist du hadde tatt på de i 1 sekund.
Etter 2 timers følge med delfinene svømte de sin vei, en etter en. De skulle vel dra å utforske en annen båt i nærheten.

Viano Do Castello, Pòvoa de Varzim og Porto.(Portugal)

2008-12-07T02:54:00.000-08:00

Her kommer det omsider et lite sammendrag om Portugal. Grunnen til at jeg/vi ikke har fått skrevet så mye i det siste, er fordi vi har hatt det så travelt. Tro det eller ei så har vi hatt noe å gjøre hver dag. Det er sikkert noen som tror at når noen er på langtur så innebærer det å ligge å sole seg på en strand dag inn og dag ut, men sånn er det ikke. Det er alltid noe å gjøre på langtur. Båten må stadig holdes i stand, man møter folk og man vil gjerne lære og bli kjent med steder man kommer til, og plutselig er dagen gått. Rett etter dette innlegget kommer det et innlegg fra Marokko og om kulturen der, skrevet av Sivert.

Vi kom til portugal den 28. September. Til en by som heter Viano Do Castello. Her ble vi noen dager og vi jentene bega oss ut på en trappetur på hele 650 trappetrinn + avsatser og noen veikrysninger. Turen var verdt slitet, for da vi kom på toppen fikk vi se en av de vakreste panoramautsikten i verden i følge bladet national geografica. Du så utover hele byen og elven vi hadde seilt opp. I det fjerne kunne du skimte sandstrender og havet som glitret i solen. Det var virkelig et vakkert syn. Det sto en santlusiakirke der oppe også. Den fikk vi tatt en titt på. Den var rikt utsmykket, et flott mesterverk.

To dager etter seilte vi til Pòvoa de Varzim. Eller det vil si vi motorseilte ned dit, for det var helt vindstille den dagen. I Pòvoa de Varzim var vi på et digert innemarked. Der hadde de alt mulig rart i en etasje og i en annen hadde de fisk, kjøtt og grønnsaker. Vi fikk kjøpt ganske så mye grønt da for en liten sum med penger. Neste dag ble det togtur til Porto. Vi lurte fært på hvilke tog vi skulle ta, men en portugisisk gammel dame forklarte oss hvor og hvilke tog vi skulle ta. Selvsakt på portugisisk og ikke engelsk, men utrolig nok skjønte vi det meste. Nesten hele veien til Porto gikk det en aquadukt som var på de høyeste stedene 30 meter. En aquadukt er et gammelt vannsystem som romerne bygde i de tider. Øverst gikk det en kanal av stein som vannet rant i. Det hellet litt hele veien så det skulle renne hele tiden. Denne Aquadukten strakte seg flere killometer og det sto fortsatt igjen store deler av den. Det var litt av et byggverk.
Da vi kom til Porto etter en halvtime med tog, var vi fryktelig sultene. På ferden etter å finne en resturant møtte vi noen ungdommer som sto på torget. Noen av de hadde på seg røde klær og andre bar svarte kapper. De spurte om vi ville støtte de med penger. Pengene gikk til rødekors. Vi forklarte at hjemme pleide vi vanligvis å støtte slikt, men vi var på langtur nå, så derfor hadde vi ganske stramt budskjett. Alle ble plutselig veldig intereserte nå, og spurte og gravde. Og så lurte gutt på om han kunne få være med. Da lo vi godt, og sa at det var bare å komme. Litt senere på dagen møtte vi en annen gjeng av de. Da kunne vi bare ikke si nei, så vi ga de litt penger. Etter det danset og sang de til oss på portugisisk, det var et morsomt syn og mange mennesker på gata stoppet opp å så på.
Det renner en ganske stor elv gjennom Porto. I elva lå båtene som før i tiden ble brukt til portvinfraktingen. Brua som strakte seg over elva var et flott syn, særlig da natta falt på. Sivert og Frida tok seg en tur på toppen, der toget gikk. De sa at det var en fantastisk utsikt der og at de kunne se store deler av byen der i fra.
Nede ved kaia traff vi på Jippi og Kajsa. Tuva og Erik på båten Kajsa var ikke der, men vi satte oss ned å drakk kaffe men Vibeke og Kristian. Det var hyggeligt å se de igjen. De fortalte om at det var mange bra vindestillerier her, så vi bestemte oss for at vi kunne ikke forlate Porto uten å ha vært på et av stedene de oppbevarte vinen.
Om vindestillerie har Frida skrevet litt i forbinndelse med skolen, så her kommer litt av hennes oppgave.
Det var mange portvinhus her, og portvinen er jo en veldig kjent vin. Vi var i et vinhus hvor vi fikk se film om hvordan de laget portvin i dag, og hvordan det ble gjort før. Vi ble vist rundt i kjelleren. Det var fult av tønner her, overalt! De hadde oppbevart lagringsvin som var over 100 år gammel. En flaske vin som var 100 år gammel, kostet 30 000 kr. Det fantes to typer portvin: Lagringsvin og drikkeferdigvin. Lagringsvinen blir lagret, og den blir bedre og bedre for hvert år. Drikkeferdigvinen blir ikke bedre og bedre for hvert år.
Det ble ikke Fadomusikk her, men vi er ikke ute av Portugal enda, så vi skal nok få oppleve det. Vi hadde hvertfall en fin tur til Porto med en god del opplevelser. Porto er en fin by, faktisk en av de fineste storbyene vi har vært i hittil.

Spania

2008-10-21T02:18:00.000-07:00

16.09.08
Endelig har vi kommet til varmen. Det er som om vi har flyktet fra høsten hele tiden, men nå har vi kastet ulltøyet for godt (håper jeg.)
La Coruña ble vår første stopp i Spania. Dette er en veldig stor by, nesten like stor som Oslo. Strand er det her også, og der ble det en del bading og soling iløpet av den uka som vi var her. Men man måtte ha stor respekt for de store bølgene som var der. Det var så langgrundt at bølgene ble fort opptil 2 meter og det kunne fort bli ubehageligt hvis du ikke passet på. Strømmene ble sterke, så vi våget oss ikke langt ut i frykt for å bli dratt ut. Frida hadde bursdag første dagen vi var i La Coroña, så da måtte det jo feires med å gå på restaurant. Dagen etter ble det servert både bløtkake og sjokoladekake. Vi møtte nok en norsk båt her. Båten heter Jippi og mannskapet heter Vibeke og Kristian. Det er to kjempe koselige mennesker, og vi satt og pratet til langt utpå kveld. Nå kjenner vi to norske båter, og de skal samme rute som oss. Det er kjempe koselig! Tuva og Erik som er på båten Kajsa, lå i en annen havn her, der var det flere norske båter. Heldigvis er det ikke bare vi som er litt sent ute. Vi to jentene ble til og med bedt ut av en fransk mann her, men vi takket pent nei. Både fordi han kom inn på damedusjene, og fordi han minst måtte vært 35 år. Vi fikk oss hvertfall en god latter, men syntes litt synd på mannen som ble ganske lei seg etter det lille nederlaget.

Etter en uke i La Coruña, dro vi den 21.09 videre til Camariñas. Her ble vi uheldigvis liggene værfast i to dager for anker. Noen av oss kom oss på land den første dagen, til en strand som nesten bare besto av kråkesølv. Da vi skulle hente de, andre hadde det blåst opp ytterligere, så vi kom oss ikke på land på to dager. Camariñas er et lite sted, og meste parten av strømmen til befolkningen får de fra vindmøllene som står over alt her. Vi fikk ikke sett oss så mye om på denne plassen, men da vi seilte videre så vi at det var mye vakker natur her. Det stod et stort fyr ytterst på en klippe og sjøen som slo i mot bergene var et vakkert syn.

Den 24.09 seilte vi videre til Pedras Negras (som betyr svarte steiner). På starten av seilaset var det en del bølger og vind. Utover dagen stilnet det helt, og vi motorseilte resten av veien, mens vi solte oss på dekket, været var rett og slett på topp. Vi kom inn til Pedras Negras på kvelden, sola lå ildrød i horisonten og delfiner hoppet rundt båten, det fikk et nesten spøkelsesaktig preg over seg. Delfinene var ikke mer enn knappe 1 meter, og hadde en brunaktig farge. Jeg hadde tidligere sett delfiner da jeg solte meg, Jeg trodde det var en slags fisk, men nå kunne vi tydelig se at det var delfiner. Pedras Negras er et koselig lite turist sted, men også den dyreste havna vi har ligget i. Det strakte seg en strand langs hele bukta, som minst var 5 km. Neste dag la vi oss for anker utenfor stranda, og det ble bading fra båten og på stranda. Da vi seilte neste dag hadde vi nok en dag med strålende sol. En måse vekket oppmerksomhet på hele familien, den satt nemlig i en liten trekasse og seilte av gårde på sjøen. Det var så mange fine strender og ankringsplasser vi kom over, så vi bestemte oss for å ankre opp et sted for å ta en dukkert før vi seilte inn til Bayona. Vi fant oss et sted til slutt. Den lå en del andre båter her, men det er jo umuligt nå for tiden å finne et sted som noen andre ikke har oppdaget. Alle var enige om at dette var det fineste stedet vi hadde vært på hele turen. Stranda var helt hvit og vannet krystallklart. Dette var et naturreservat og mye var sperret av. Det var alikevel utrolig fint og idylliskt. Vi gikk en tur her og veiene på øya var belagt med brostein. Vi ble her i noen timer å nøt det fine paradiset vi hadde kommet til, at noe kunne være så fint!

Bayona ble siste stopp i Spania. Hit kom vi inn på kvelden den 26.09. Vår trofaste autopilot ser ut til å ha tatt ferie. Vi fant ikke de delene vi måtte ha for å få han til å jobbe igjen, men vi satser på å få kjøpt det i en annen by. I Bayona ligger det en enorm borg. Den strekker seg minst 3 km i omkrets og denne gikk jeg og mamma tur på den neste dagen. Det var en flott utsikt fra muren som vi gikk på, og vi fikk se store deler av Bayona. Vi lå for anker her i 2 dager.

Spania er et veldig vakkert land, særlig kysten. Med hvite strender så langt øye kan se, koselige fjorder og spektakulære klipper og fjell som bryter seg ned i det brusende havet flere 100 meter under dem. Man kunne brukt et helt år på å seile fra strand til strand. Og oppleve et nytt paradis for hvert nye sted man kom til. Vi hadde to fine uker her, og masse opplevelser vi ikke ville vært for uten. Særlig den fine naturen og de mange koselige og vennlige menneskene vi møtte.

Om tida i Portugal får dere vite mer om senere. Marocco står for tur nå!

Kaisa.

2008-10-07T04:21:00.001-07:00

hei hei alle blogglesere. Jeg har lagt ut bilder nå. Fra england, Spania og Frankrike. Bilde systemet har vært litt i ustand, men nå funker det. Innlegg fra Spania kommer så fort jeg fåt rotet meg til å skrive det.:) Vi er for øyeblikket i Nazare i Portugal. Her har vi det kjempe fint. Og vi har blitt kjent med en Fransk Familie. Det er 3 unger der, og den eldste er på Frida sin alder. Det er kjempe koseligt. De skal samme rute som oss. I dag er det regn ute, litt deiligt for vi har ikke hatt regn på 1 måned nesten! Så i dag blir det filmkveld med de franske ungene.
Et lite sammendrag kan dere få fra Spania først.

Vi ble i La Coruna i 1 uke. Der hadde vi et kjempe vær, og det ble masse bading på stranda. Vi har seilt nedover spaniakysten og tatt det med ro hele tiden. Har ankret opp på kjempe fine steder, med hvite strender og helt krystallklart vann. Det er alltid et nytt paradis rundt hjørnet!
Baiona var den siste byen i Spania som vi var innom. Her var det en gigantisk borg, som det tok nesten en time å gå rundt muren på. Det er en fantastisk natur her langs spania kysten. Med masse flotte øyer, strender, fjell og fjorder. Man kunne godt ha brukt et helt år på å seile fra strand til strand. Vi er nnå i Portugal, og her blir vi en liten stund. Sivert og Frida skal hjem snart, og blir i Valdres i noen uker, før vi kommer til Kanariøyene, der mamma, pappa og jeg skal seile til når de er i Norge. Vi regner med å seile langs marokko kysten, men alt er ikke helt bestemt. så vi får se.

Camaret Sur Mer i Frankrike

2008-09-18T08:03:00.001-07:00

Frankrike
Camaret Sur Mer er en nydelig liten by. Dette er en typsik fransk kunstnerby, med mange og flotte kunstgallerier som vi brukte en hel dag på å besøke. Kunstgalleriene inneholdt masse forskjellig kunst. Fra akvarell til blekk, og også vanlig maling. Det var også noen kunstgallerier som hadde bare smykker, noen hadde skulpturer og andre hadde også bilder som var tatt her i byen. Den dagen fikk vi også sett en tryllekunstner, som tryllet vekk kort og baller i et sett. Denne oppvisningen fikk vi da vi var i en liten bruktbutikk.

Det er også en lang hvit strand her bare noen hundre meter fra marinaen. Vi gikk hit nesten hver dag, og det ble selvsagt en del bading også. Fjelltur ble det også på meg (Kaisa) og Frida. Ruten gikk over et fjell med stien merket opp bare noen få meter innenfor fjellklippene som førte rett ned til havet. Det var en fantastisk fin natur, og det minnet oss litt om naturen som er å finne i Hellas. Vi fant en stor strand på andre siden av byen da vi gikk. Men den var det ikke lov til å bade på, så vi nøyde oss med å spise matpakken vår her.
Vi har også følge med et Finsk/ Australskt par. Disse møtte vi i Falmouth, og de er noen koselige mennesker.

Vi fikk en veldig trist nyhet da vi var her, men det var heldigvis også en god nyhet. Det var om ungdomsskipet Aasgard fra Dublin som hadde ligget her dagen før, og som vi hadde vinket farvel med da de dro en dag. De skulle nedover Franske kysten, men utenfor en øy som heter Belle-Ile hadde de plutselig tatt inn vann, og noen timer senere sank skipet. Heldigvis hadde alle sammen kommet seg i livbåtene og alle overlevde. Det var 25 ungdommer ombord og 5 voksene.

Og nå er vi i La Coruña i nord-vest Spania. Her er det varmt og godt! Vi hadde ganske mye forskjellig vær over Biskaya, med helt vindstille vær den ene dagen til sterk kuling den 2 dagen. Vi brukte 66 timer over. Det er 6,2 knop i snitt!

Falmouth i England

2008-09-18T08:03:00.000-07:00

Lørdag den 30.August satte vi kursen mot Falmouth i sør-vest England. Etter bare noen timer så vi noe som bevegde seg i vannet siden av båten, og så plutselig hoppet det opp. Det var en delfin! Bare noen minutter etterpå var det hele 8 delfiner rundt båten. De nærmest synkronsvømte på sidene av båten, der alle svømte på rekke, og hoppet etter tur. Foran båten svømte de fra ene siden til den andre mens de hoppet opp hver gang de kom til andre siden. Det var utolig morsomt å få sett delfiner, og vi hadde følge med de hele den dagen, men utover kvelden forsvant de, en og en. Vi så også hval på turen over Irskesjøen, men de viste ikke særlig interesse oven for oss, så bare etter en liten stund var de så vidt å skimte i horisonten. Den natten hadde jeg (Kaisa) min første nattevakt med mamma. Det var en spesiell opplevelse, og i tilegg var det helt bekmørkt.

Noen timer før vi kom inn til Falmouth, fikk vi plutselig se en motorbåt komme mot oss, og like utenfor lå det et digert skip. Det var tolla. Det kom 3 (HM costums) menn om bord til oss, med skuddsikkre vester og svarte hjelmer. To stykker av de gikk ned til mamma og Sivert å begynte å spørre ut om alt muligt, mens en av de banket på skap og tok sporprøver. Den tredje av de spurte ut pappa, han sa at de så etter om folk hadde sprengstoff, narkotika eller gevær. Så begynte han å spørre oss om hvor lenge vi skulle bli i England, så hvor vi skulle da, og hvor lang tid vi skulle bli på de forskjellige stedene. Pappa bare ristet på hodet å lo, og sa at det er umuligt å si nøyaktigt, men han remset nå opp så presist han kunne hvordan reiseruten var. Etter en times avhør dro de, og vi har ikke hørt mer fra dem siden.

Vi kom inn til Falmouth kl 15:00 den 31.August. Da hadde vi brukt 30 timer. Neste dag kom Tuva og Erik (som har båten Kajsa.) Falmouth er en ganske så stor by, med veldig typiske engelske gater. Vi ble her i en uke. Og i mellomtiden ble det en del rusling i gatene. Vi ungdommene besøkte badelandet her, men det var en nokså stor nedtur. Vi kunne se det helt fra der vi lå. Et digert glasshus, som måtte være stort. Da vi kom dit var alt vi så et baseng, to boblebadekar, og en sklie som ikke åpnet før kvelden. Men vi ble der nå en stund å plaska litt i basenget alikevel. Mamma og pappa fikk kjøpt diverse båtutstyr til båten.
Den 08. September tidlig om morgenen dro vi over til Camaret Sur Mer nord-vest i Frankrike.

2008-09-10T11:42:00.000-07:00

Vi har vært en uke i Falmouth i England. Og nå ligger vi i Camaret Sur Mer i Frankrike. Vi venter på bedre vær for å gå videre sør over. Det kommer noen innlegg om England og Frankrike etter hvert.

Nord Irland og Irland.

2008-08-23T02:56:00.000-07:00

Etter Caledoniakanalen har vi hvert på mange småsteder og noen store byer som; Corpak, Oban, Lowmanlandsbay, Isle of Jura og Port Ellen.

Den 19.08.08 seilte vi inn til Bangor, i Irland. Bangor er en by som ligger utenfor byen Belfast, hovedstaden i nord-Irland. Marinaen her var utrolig stor, den største hittil. Her ble vi noen dager, og bytur til Belfast måtte det jo bli. Vi tok toget til hovedstaden, og stedet minnet oss litt om Oslo da vi kom ned fra togstasjonen. Parlamentbygningen ble stoppestedet der vi spiste matpakken, og været var ikke til å klage på. Rundt plenen som lå foran parlamentbygningen var det satt opp massevis av bilder av forskjellige familier fra verden. Dette var et prosjekt, men bare noen av bildene var her. Vi fikk sett på alle bildene som var der, det er store forskjeller i verden.

Den 23.08.08 kom vi til Howth som er en liten by som ligger uten for Dublin som er hovedstaden i Irland. Her ble vi værende noen dager, pga dårlig vær. Det ble en liten kveldsvisitt inn til Dublin, der vi blant annet fikk sett et enormt høyt tårn, som sto midt i byen. Dette var minst 100 meter. Howth var en by med mye liv, til tross for at det var en ganske så liten by. Ved marinaen var det familiedag med musikk, aktiviteter og regatta. Senere på kvelden kom det også en båt inn som hadde vært på jordomseiling. De hadde vært borte hele 9 og et halvt år. Vi fikk endelig opplevd litt levende Irskmusikk på en liten pub, med flere instrumenter som fele, gitar, fløyter og mandolin. Virkelig en fin opplevelse! Det ble en strand tur også, der var det utrolig mange grotter her og klipper. Da vi hadde brukt en god stund på å kave oss forbi glatte steiner og klipper, fant vi ut at vi måtte gå hele veien tilbake fordi dette var en blindvei, og vi hadde ikke all tid på oss, fordi det flødde nemmelig. Men vi kom oss nå tilbake, med litt våtere sko enn vi hadde kommet i.

28.08.08 seilte vi inn til Waterford etter et fint seilas med masse god vind. Havnesjefen her sa at det ikke ofte kom seilbåter inn her, pga at det var så lavt vann og så mange sandbanker, men hvis vi holdt oss til leia så gikk det bra. Vi gikk rett forbi en diger sandbanke med masse sel på. Og turen gjennom leia hadde gått strålende hittil. Men så plutselig målte ekkoloddet 3 meter, så 2 og så sa det pang! Vi viste at det ikke var noe farlig å gå på grunn her pga all sanda, og heldigvis flødde det også, så etter noen forsøk så kom vi oss løs tilslutt. Resten av turen inn til havna fikk vi følge med en båt som hadde vært ute og sanket skjell. Vi gikk forbi en fiskerbåt til som hadde satt seg på grunn, men jeg tror deres situasjon var litt mer uheldig enn oss, de satt bom fast.

Vi hadde lagt til kai ved en fiskerkai, men etter å ha pratet med fiskerne der, blr vi rådet til å ankre rett ute i elva. Det var nemmelig fult av rotter på land. Vi fulgte rådet deres uten å nøle, og fikk ankret opp 50 meter lenger ut. Natten i Waterford var ikke noe hyggelig opplevelse. Halv 3 ble alle vekt av et forferdelig leven, over oss gikk det et hellikopter og lyste over alt. Dette var et redningshellikopter, på land gikk det flere folk med lommelykt og i elva kjørte det en båt fram og tilbake med lommelykter. Over VHF`en fikk vi høre at det var 7 ungdommer som hadde vært i lag ved broa her, og så hadde en hoppet. Det var ikke en hyggelig opplevelse og letingen pågikk i en time. På tross av all bråket av hellikopteret som gikk rett over oss, sov faktisk Sivert i sin dypeste søvn hele tiden. De fant ikke mannen som hadde hoppet.

Det er Fredag den 29.08.08 i dag. Vi er på et sted som heter Kilmore, siste stedet i Irland. I morgen setter vi kursen mot sør-England. Det tok oss litt lenger tid langs Irskekysten enn vi trodde, pga enten lite vind, feil vindrettning eller motstrøm. Her har vi møtt enda en båt fra Norge, som er på langtur. De kommer fra Oslo, og skal samme rute som oss. Båten heter forresten Kajsa. Vi har også møtt noen tyskere som vi har hatt følge med i en ukestid. Vi har spist middag med de ombord hos oss to ganger, de er virkelig hyggelige, men de er bare på ferie da, så vi blir å skille lag om noen dager.

Caledoniakanalen

2008-08-22T12:21:00.000-07:00

Du trodde kanskje vi hadde blitt tatt av skjøuhyret i Loch Ness nå, siden vi ikke har skrevet på en stund, men det har vi altså ikke.
Torsdag formiddag 07.08.08 kom vi inn i Inverness fjorden, og la oss til ved en ventekai før vi kunne komme inn i Caledoniakanalen. Til tross for at Invernessfjorden er kjent for sitt rike dyreliv, så vi ikke ett eneste tegn til noen dyr i sjøen, ikke engang en delfin.

Så fort vi hadde kommet til sealocken kom det en en hyggelig dame og sa at vi kunne få gå inn med engang. Vi hadde jo aldri gått igjennom en sluse før, så dette var nytt for oss. Men vi kom oss da igjennom til slutt.
Sluse systemet er stort! Når man kommer inn i en sluse så lukkes en port bak deg. Deretter åpnes noen sprekker i porten ovenfor deg, og vann fosser inn i slusen. Etter alt vannet har strømmet inn og er høyt nok for neste sluse, åpnes den neste porten og man kan gå videre. Vannet kommer fort og har man ikke fortøyd båten ordentlig, kan dette få følger, særlig hvis det blåser. En cabin-cruser, eller høyball som vi kaller det hadde ikke fortøyd ordentlig. De hadde satt en liten gutt-unge på land, og han hadde altså fått oppgaven i å holde båten på plass. Oppgaven viste seg å bli både for stor og tung, og båten fløt hit og dit. Heldigvis for både gutten og andre kom den en mann fra båten bak for å hjelpe, og de fikk dratt båten på plass, og det hele fikk en “happy ending“.

Det var en spesiell opplevelse å seile inn i Clachnaharry. For første gang seilte vi med “Yr” i ferskvann. Sommerværet fra shetland hadde tatt oss igjen og seildressene ble erstattet med litt mer sommerlige klær. Vi har også truffet noen andre langturseilere, som bor ombord i seilbåten Røvær, fra Norge. Og vi håper selvsakt å treffe på de og andre langturseilere flere ganger.
Fredag fortsatte vi ferden gjennom Caledoniakanalen, og vi krysset halve Loch Ness. Jakten på Nessi lyktest vi ikke med, men vi fant et koselig lite sted der vi gikk inn til en liten brygge. Stedet var omringet av skog, og små øyer litt bortenfor, for å komme til øyene måtte man vasse over noen elver som var omringet av skog. Rett og slett en liten forsmak av jungelen. Turens første hjemmelagde pizza ble intatt om bord med stor suksess.
Dagen etter seilte vi gjennom resten av Loch Ness, og la oss til kai med Fort Augustus. Her ble det et langt bad i selveste Loch Ness.

Søndag gikk vi opp noen få sluser bare noen hundre meter ovenfor der vi hadde ligget dagen før. I dag hadde vi tenkt å gå å se på et kloster, som vi hadde sett da vi seilet inn dagen før. Mamma gikk mens vi tre syklet, men etter vi hadde sittet på en flott plen i en stund hadde mamma fortsatt ikke kommet. Plutselig kom hun løpende mot oss og sa at det var privat! Dette var et slags slott som rike folk leide i feriene. Hun hadde nemmelig blitt stoppet av en vakt der, mens vi andre bare hadde syklet rett forbi uten at han hadde sett oss. Når jeg tenkte meg om så var det jo fryktelig fint her, og vi burde skjønt det, for det sto flere jaguarer på parkeringsplassen, folk så rart på oss, og jenteungene løp rundt i litt for fine kjoler til å være almindelige folk som var og så på bygningen. Vi fikk kommet oss ut og var nokså flaue da vi gikk forbi vakten og unnskylte oss.

Da vi skulle starte fra Fort Augustus, fikk vi ikke start på motoren. verken kjærlighet eller godsnakk hjalp, og pappa måtte ty til mekking. Hele to dager tilbrakte han i motoren. Men som så mye annet løste dette seg også. Vi dro videre på tirsdag den 12.08.08 til siste stoppested før de siste slusene, Nemmelig Gair Lochy. Det sto i en losbok at Gair Lochy var et koselig by, og da vi kom dit spurte mamma en mann om hvor landsbyen lå. Mannen så rart på oss og spurte “What village??”. Det som Losen deffinerte som en liten landsby viste seg og være 3 hus ved en elv. På vei til Gair Lochy fulgte vi turens hittil smaleste og mest idyligste elv. Elven var innramemt med busker og trær som sto helt ved vannskorpa, og det var bare noen få meter fra båten til land på begge sider. På kvelden var vi ombord hos noen amerikanere i båten Night Watch, disse har vi truffet på helt siden Lervick.

Neptun staircase var neste dagens oppgave. Neptun staircase er kanalens største slusetrapp på 8 sluser. Vi jompa ned hele trappa iløpet av en time, og nå var vi endelig kommet ut i saltvann igjen. Nå hadde vi gått tvers igjennom hele Scottland.

Fair Isle, Wick og Inverness.

2008-08-07T13:32:00.000-07:00

Søndag 03.08 kl 09:00 dro vi fra Lerwick på Shetland, og etter 7 timers røff seilas med kraftig strøm i havet og sjø over båten hele tiden, kom vi endelig fram til et koselig lite sted som heter Fair Isle. Vi gikk inn på nordsiden av øya til Nordhavna som er en trang liten kjeile. Og på vei inn gikk vi forbi masse små og store grotter. Rundt båten samlet det seg masse små lundefugler.

På Fair Isle bor det 69 mennesker. Antall dyr og fugler som er her er sikkert mange 1000 ganger mer. Det er en liten skole her med 8 elever fra 5- 12 år. Og tro det eller ei så er det faktisk en liten flyplass her også. Når barna blir ferdige med barneskolen,-r de 12 år, og da må de ta ferja “Good Shepeard”-en ombygd fiskebåt som går en gang i uken til Lerwick. Der bor da barna i 3 uker på internatskole, og så kommer de hjem igjen, og er sikkert hjemme en stund før de så drar tilbake igjen.
Det er sikkert ikke bare, bare å bo på denne lille øya. Men en ting skal være sikkert, det er en fantastisk natur her, med masse forskjellige dyr, som villkaniner, sauer, kuer, hester, mange forskjellige typer fugler og sikkert enda flere dyr som vi ikke har sett i løpet av vår lille tur rundt på øya.

Mandag 04.08 dro vi fra øya. Før vi dro hadde noen sveitsere, som lå med sin seilbåt ved siden av oss, avtalt at vi skulle ta bilde av hverandre når vi var under seil. Så da ble det en liten fotosession med bergene som bakgrunn mens vi seilte ut fra Fair Isle. Bildene får vi på epost.
Etter et langt seilas og som også var den siste seilaset i Nordsjøen så langt, kom vi fram til Wick som ligger helt nord-øst i Scotland.

Wick er en gammel by, som på 1800-tallet var den største fiskeribyen i Storbritannia. Det kunne være tusen båter i havna og da var det mulig å gå tørrskodd tvers over havna.
Den neste dagen fikk vi vite mer om historien til Wick da vi besøkte Heritage museum. Her fantes det alt fra 50 000 bilder, motorer, fyrlykter, historie om silderøyking, illustrering av en fattige fiskefamiliers hjem, og en rik fisker familiers hjem. Dette var et virkelig innholdsrikt museum, og det var drevet på frivillig basis.

Onsdag kveld den 06.08 satte vi kursen inn mot Inverness, og til den 50 nm lange Caledoniakanalen, som går tværs igjennom Scotland. Caledoniakanalen inneholder 29 sluser og 10 svingbroer, som skal ta oss opp og ned til Irskesjøen. Men først skal vi finne uhyret i Loch Ness, vi har nemelig ekkolodd i begge ender av båten, og flere fiskestenger. Så vi skal nok finne den.;)

Fra Måløy til Shetland

2008-08-02T10:56:00.000-07:00

Kl. 15.00 på søndag 27.07 dro vi fra Lepsøy. Turen var i gang. Planen var å gå rett ut i Nordsjøen og gjøre som vikingene, nemlig håpe på å treffe Shetland… men etter å ha gått noen timer bestemte vi oss for å gå inn til Måløy. Vi lå en dag i Måløy før vi skulle starte over. Måløy er en av gjestehavnene for årets “Tall Ship Race” og det flagret med salutter og nasjonalsanger etter hvert som skipene som deltok kom inn.

Tirsdag 29.07 kl. 08.45 dro vi fra Måløy og startet seilasen over til Shetland. Om det finnes noe som heter værguder, hadde de i allefall vært snille med oss, Nordsjøen var blikk-stille hele tirsdagen. På onsdagen frisket det litt til, og vi hadde fin vind resten av etappen. Vi hadde regnet ut og tippet at vi kom til å se land ved 3 tida på ettermiddagen, men da klokken var 8 på kvelden så vi fortsatt ikke land, grunnen var så enkel som at det lå tåke både rundt oss og Shetland. Men vi kom da fram til slutt, og kl 22:45 klappet vi til kai i Lerwick.

Den neste dagen ruslet vi rundt i byen for å utforske stedet, og vi merket fort at folk var hyggelige her, nesten alle sammen hilste eller smilte når vi gikk forbi. Det er litt annerledes enn i Norge. På kvelden dro vi på Hays Dock Cafe Restaurant på Shetland museum for å feire bursdagen til Sivert og Kaisa. På veien fikk vi hilst på noen nysgjerrige kobber som lå og latet seg i vannet med kaia.

På restauranten var det en hyggelig servitør, og vi fortalte henne om at vi skulle være ute å seile i et helt år, etter en del prating, tilbød hun seg å kjøre oss til andre siden av øya så vi kunne få se ponnier, få klatre og sett mer av øya. Hun sa det var helt fantastisk natur der, så dit måtte vi bare dra. Så i morgen skal vi til museet og noen av oss blir vel med på en liten biltur til andre siden av Shetland.

Planen

2008-07-22T14:14:00.000-07:00

Vinteren 2006 bestemte vi oss for at vi hadde lyst til å dra på langtur. Sommeren 2007 byttet vi ut vår 31 fots hallberg rassy med en noe større Hero 114 på 38 fot. Hele fjoråret gikk med på å planlegge turen. Nå er turen i ferd med å bli en realitet. Den 26. juli starter vi fra Kjerstad på Sunnmøret med kurs mot Shetland.
Ruta vi har tenkt å seile er den vanlige “ettårsruta”. Etter Shetland blir det Scottland med Caledoniakanalen og inn i Irskesjøen. Deretter går ruta ned kysten av Europa, og vi satser på å nå Kanariaøyne en gang uti november, før vi skal krysse Atlanterhavet. Vinteren har vi planer om å tilbringe i solfylte karibien. Dette er planen, men vi for se.
Informasjonen som vi legger ut, er det vi ungdommene som står for. Så enormt mye tid og krefter kommer vi neppe til å bruke på denne siden. Men litt informasjon kommer vi til å legge ut i ny og ned, sånn at familie og venner kan holde seg litt orientert.